|
|
 |
 Du er her: propaganda.net |
 |
|
|
|
|
 |
|
EP 1 - Liket i hjørnet
 Jeg gikk bort til bylten og tok på meg noen gummihansker som lå ved siden av. Jeg åpnet dressjakka...
Ja visst var det en kropp, en menneskekropp, men noe hode var det ikke å finne. Hva som hadde sjkedd med kroppen var vanskelig å si, men at den tilhøret Erland var svært sannsynlig. Denne kroppen hadde jeg sett før... (eh? Hvor vil jeg med dette??).
Uansett. Erland Bakke var død. Og noen hadde fjernet hodet hans. Jeg åpnet døra fra kontoret hans og gikk ut i fellesrommet hvor jeg kunne se inn til alle selgerne, salgssjefen og produktansvarlig for Propaganda, Kim, Mona, Anette og Wenie på den ene siden, Marica og Hilde på den andre. Alle virket som om de jobbet som besatt. Hvilket i seg selv var litt besynderlig.
 Hvem kunne ha utført en slik handling? Det var vel ikke å stikke under en stol at mange kunne ha et og annet å være sinte på Erland på, ja faktisk rent ut forbanna, men å gå til det skritt å fjerne hodet hans fra resten av kroppen, ja, det virket merkelig groteskt.
Groteskt. Hm, Kim var vel kanskje den som hadde den mest morbide humoren her. Han tøyset jo men den slags hele tida. Når han ikke fabulerte om å være kvinne.
- Nå er jeg så lei av at Erland maser så forferdelig. Jeg selger jo det jeg kan! Ingenting er godt nok for ham, hadde Kim sagt dagen i forveien.
Han hadde til og med antydet at noen burde lære Erland en lekse.
Det hele hadde blitt sagt i en setting av humor, men med liket på kontoret friskt i minne måtte jeg bare forholde meg til at hva som helst kunne ha skjedd.
"Jeg burde vel strengt tatt ringe politiet" tenkte jeg. Men så slo det ned i meg. Hanskene! Hvorfor i all verden hadde jeg tatt på meg hanskene før jeg undersøkte bylten på rommet. Det var garantert hanskene morderen hadde brugt, og dermed var jeg den mistenkte. Jeg hadde jo også alle slags motiver for å ta livet av Erland. Det var ingen hemmelighet at jeg fortsatt var sår over hvordan jeg hadde blitt behandlet etter at han tok over som sjef. Han hadde innført strenge arbeidsrutiner, og han hadde et sadistisk syn på dette med tid og omfang. Pluss at de aller fleste nå visste at jeg var ute etter jobben hans.
Det var bare å innse det, jeg var mistenkt nummer en. Slik jeg så det hadde jeg to muligheter. Den ene var å snike meg usett tilbake på kontoret til Erland, fire meg ned og stikke hjem som om ingenting hadde skjedd. Det andre var å få låst kontoret til Erland og undersøke saken nærmere...
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon