|
|
 |
 Du er her: propaganda.net |
 |
|
|
|
|
 |
|
Langfredag - ettertanke og tungsinn (påskekrim)
 Jeg hadde låst meg inne på kontoret, og etter hva jeg kunne skjønne hadde også alle andre tatt hvert sitt kontor. Noen få skrik i løpet av natta hadde det vært, men jeg hadde ingen oversikt over hva som hadde skjedd. Rundt morgengry fredag morgen hørte jeg Ruben rope at alle skulle samles inne på møterommet.
- Du først, var det en stemme som sa.
- Jeg kan da ikke samles alene, sa Ruben.
- OK, alle på en gang da, foreslo en annen.
- Greit, jeg er ute, sa jeg mens jeg sto med døra godt lukket.
Et par andre bekreftet at de var utenfor døra før jeg åpnet og gikk ut. Forruten Ruben var Anette der, Mona, Henning og Svenke. Og Henrik.
- Hallå, hva skjer 'a?, sa han.
- Hvor er Wenie, spurte Mona. - Hun gikk jo inn sammen deg Anette...
- Nei, det gjorde hun ikke. Hun gikk inn sammen deg, sa Anette.
 - Hun ligger her. Og her. Og her, sa Henning.
Hun var skåret opp i hvert fall tjue ulike deler.
Da vi litt senere fant en slaktekniv på toalettet (alle måtte gå sammen for ingen ville være verken alene eller sammen noen) sammen med en epleskrott, var det lett å peke finger mot Henning. Han sa at han hadde kastet eplet der før han gjemte seg på kontoret til Stein, og pekte dessuten videre på Henrik som hadde blod til anklene.
- Jeg var inne på Erlands kontor. Vet dere at han er død?, spurte Henrik.
Vi gikk sammen mot møterommet. Alle skulte på hverandre og de fleste virket lamslått. Så mye motstridende hadde skjedd at de siste dagene at det eneste som syntes relativt greit var at det ble færre og færre sannsynlige drapsmenn ettersom dødstallet steg. Samtidig ble de gjenlevende mer og mer sannsynlige drapsmenn så det var ikke fritt for at selv jeg, deres djerve forteller og følgesvenn i denne historien, begynte å bli nervøs. Det var da jeg så en åpning. Jeg ville nå utgangsdøra dersom jeg løp, men hva hvis ingen av oss var morderen? Morderen kunne stå i den mørke skyggen borte ved utgangsdøra. Eller for å si det på en annen måte. Å løpe av gårde nå ville garantert koste meg livet. For da ville det ikke bli noen fortsettelse på påskekrimmen. Annen at jeg fortsatt satt dypt i det, enten med mitt eget blod til nakken, eller at forfatteren på en eller annen måte gjorde at jeg ikke kom meg ut. Jeg slo det fra meg.
Les fortsettelsen
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon