Startside

Meny
Skolestiler
Uteliv

Aktivitetsguiden

Reise
Sex & Love
Sport & Fritid

Mobil

Arkiv
Nyhetsliste


Mest lest
Mest populært nå
NettGuide
NettGuideNytt
- Kurs
- TOEFL
- Fritidskurs...
- snutt.no
- Kjerringråd
- Norwaydisc

15 mins of fame
NAV
1. juli 2006 ble Trygdeetaten og Aetat lagt ned og erstattet av en ny arbeids- og velferdsetat, NAV.
Quiz
- MUSIKK QUIZ
- SportsQuiz
- Geografi
- TV-serier
- Fotball
- Film
- Musikk
- Musikk, II
- Allmen oppdagelse
Du er her: propaganda.net-> Musique
Hvor mye selvironi tåler vi fra Pop-Industrien?
Av Niels Christian Brøgger Utskriftsvennlig versjon
Ingen, selv de mest ihuga fans av Justin, Christina, 50 cent, Pink, Britney, Enrique osv. kan vel med hånden på hjertet påstå at musikken i seg selv er hele historien bak platesalgene.

Image er viktigere enn aldri før, platemogulene vet det, artistene vet det, og vi vet det. Fjorårets gigantiske ”Dirrty”, for eksempel, rå partylåt som den er, solgte nok noen ekstra kopier på Christina’s minimale antrekk, så vel som en generell overbevisning om at dama faktisk er så in i helvete rå som sangen og videoen impliserer. Markedsføringen av alles favoritt-skyteskive 50 cent, uansett hva man synes om mannen som artist, er og var et ekstremt eksempel på imagebasert markedsføring. ”In Da Club” videoen legger selv dette klart på bordet i segmentet som viser Eminem og Dre som bygger opp sin nye stjerne.



”So f**king what”, tenker du kanskje nå. ”Jo da, to pluss to er fortsatt fire; gratulerer kamerat”. Jada, jeg vet at dette høres banalt ut. Men jeg lover at jeg kommer til ett poeng etter hvert her.

De siste par årene har musikkindustrien vist en ny side av seg selv, i form av egenproduserte reality programmer. Alt begynte vel for fullt med ”The Osbournes” i 2002, hvor vi får følge mørkets fyrste Ozzy og hans familie i deres heller uvanlige daglige liv. Morsomt som faen var det. Så har vi kronidioten Jessica Simpson og hennes noe skarpere ektemann Nick Lachey i ”the Newlyweds”, samt den kanskje litt mindre kjente serien ”Til death do us part”, med Carmen Elektra og ektemannen Dave Navarro (gitaristen i ”Jane’s Addiction”). Og til slutt vil jeg nevne Ashton Kutcher’s ”Punk’d”, hvor kjendiser blir tatt opp på skjult kamera i mer eller mindre ubehagelige situasjoner.


Det som alle disse programmene har til felles er at vi ser kjendiser i tilnærmet normale settinger, utenfor intervjuer avtalt på forhånd, scriptede PR stunts, release parties og musikkvideoer.

Og hva får vi se? At Dave Navarro, bad ass motherf**ker guitar player, er lavmælt og høflig og bryr seg om hva slags sjokoladekake de skal ha i bryllupet. Ikke så veldig Rock’n’Roll, kanskje? Burde ikke hans mening om kake vært noe mer lignende ”What the flying f**k do I care about f**king cake? Jack Daniels and a gram of the finest Bolivian, that’s my f**king desert, asshole, now get outta my way”. Mann, du går I svart lær hele tida! Oppfør deg deretter! Og hvem kan noen gang nå høre på Jessica Simpson uten å få frysninger? Dama er 3000 blondine vitser pakket in i en klisjé.

Og Ozzy? Mannen er ett levende ikon, en av de virkelige gallionsfigurene for rockens dekadens, overflod, og mørke side. Og i senere tid også ett skrekkens eksempel på konsekvensene av ett slikt liv. Men faen, mannen var ond i Sabbath tida, og den musikken funker bare, i hvert fall for meg, hvis jeg har et lite snev av tro på at artisten som fremfører musikken lever ett liv som reflekterer følelsene bak sangen. Jeg trodde på gamle Ozzy. Og jeg ler meg skakk av ham nå. Men jeg klarer ikke å ta de nye releasene hans alvorlig, og de gamle sangene har vel heller ikke akkurat tjent mengder av troverdighet på ”the Osbournes” i mine øyne.

”Celebrities are people too”. Kjendiser er normale de og. Se ett par episoder av Punk’d, og du skjønner fort at disse folka som ser så beintøffe ut på TV vanligvis, reagerer like ugrasiøst som du eller jeg på uvanlige situasjoner. Språkbruken deres er like stotrete og uvariert som vår, de er lavere enn du tror og de blir lett defensive. Dette vil jeg ikke vite om vår tids legender. Jeg vil ikke tenke på at Chistina Aguilera noen ganger sitter på senga og klipper tåneglene, usminket og med en diger kvise på nesa.

På en måte er det vel sunt a industrien klarer å ta seg selv med en klype salt, og vise selvironi. Men de underminer samtidig noe av mystikken, og dermed troverdigheten, til sine ”larger than life” offentlige personligheter. Det blir vanskeligere å svelge den neste bølgen med ferdigmekka stjerner når vi har disse seriene i bakhodet.

Eller? Hva synes dere?




Kommentarer fra brukere

Gaar 30/12/2004 - 21:59

Hi! Im planning a trip top norway next year, and i want to be prepared. Wich norwegian artist / band plays the most evil and satanic music? I'll ordner the cd's, I think.

Legg inn en melding!
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)
Tips en venn om denne artikkelen

Din venns e-mail   Ditt navn   Din mailadresse  
        

propaganda.net :
The Crisis of Credit Visualized
The Short and Simple Story of the Credit Crisis. Fin animasjon som forklarer mye om det som skjer.


The Crisis of Credit Visualized from Jonathan Jarvis on Vimeo.


    Vinner kåret i Propagandas sommerkonkurranse – En ukes surfcamp på Stad!


Sjekk hvem som stakk av med premien: Syv overnattinger på Surfcamp med frokost, daglig instruksjon, bruk av surfeutstyr, foto-cd og transport til surfespotene.

>> les hele saken >>

annonse


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish