|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Cinemazone |
 |
|
|
|
|
 |
|
DETTE ER HJERNEN DIN PÅ DOP. NOEN SPØRSMÅL?
 Tidenes første BIFF (det vil si Bergen Filmfestival) er offisielt over, og det er på tide med en liten "round up". Dop var et gjennomgangstema på festivalen, og ikke bare på festene. En rekke av filmene dreide seg om gladrus i alle sine former, og det sier seg selv at Propaganda fikk med seg de fleste... Av Espen Svenningsen Rambøl.
 Etter en uke på Bergen Filmfestival har undertegnede sett flere filmer enn jeg har ledig plass på harddisken min, men et par ting
har jeg i alle fall merket meg. For det første: 80 kroner pr. kinobillett er alt for dyrt, og det er ikke en god ide å vise film
klokken 09:00 om morgenen. Med et pressepass slipper man selvsagt å betale noe som helst, men man må like fordømt tidlig
opp om morgenen. Og film er best på kino når det er mørkt ute.
Av ukjente årsaker rekker jeg aldri visningene av typen som beskrives i programmet som f.eks; "en varm og frodig
folkekomedie fra Ungarn", "Vinneren av Den Gyldne Treskoen i Krakow", eller "Publikumssuksessen fra Irak!". Og
skal man tro besøkstallene på Bergen Filmfestival er jeg ikke akkurat alene om det. Filmer som Snatch, Snikende Drage, Skjult
Tiger (som velfortjent vant festivalens publikumspris, se egen anmeldelse), The Cell og Blair Witch 2 var blant de mest sette -
mens juryprisvinneren Luna Papa (Regi: Baktiyar Khudonazarov) var det langt færre som så. Jeg så den ikke selv, jeg.
 Festivalsjef Tor Fosse fortjener en klapp på skulderen for et bra filmprogram, som balanserte sære ruller med spennende indie-filmer og kjente storfilmer. Og selv om festivalen manglet kjente navn og bra intervjuobjekter, hadde de i alle fall fester hver eneste dag. BIFF har et stykke igjen før den kan danke ut Cannes og Venezia, men til å være første året har festivalen
klart seg bra, den.
Døgnet har vanligvis bare 24 timer, så i stedet for å spendere den lille tiden jeg har igjen på jorden med å se filmer laget av folk
med artige etternavn, har jeg forsøkt å få med meg det som er av festivalens dopfilmer. Her er tre av de mest oppsiktsvekkende:
Grass av Ron Mann
Requiem for a dream av Darren Aronovsky
Dead Babies av William Marsh
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon