|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Cinemazone-> Filmanmeldelse |
 |
|
|
|
|
 |
|
Men of Honor.
Regi: George Tillman Jr
Med: Cuba Booding Jr, Robert De Niro, Charlize Theron
Om ikke "Kampens Regler" var nok, får vi servert en annen film om hvordan virkelige helter skapes.
Metodene er selvfølgelig kjent ¿ de masseproduseres av uttalige produsere som følger Hollywoods viktigste prinsipp: "kvantitet > kvalitet". I denne følger vi den sanne og hjerteskjærende historien om Carl Bashear som er så ulykkelig som en snill amerikansk helt kan være: han er fattig, ikke utdannet og farget. Men han har en drøm: å bli en dykker, og som alle amerikanske kartong-helter følger han den gjennom alle farer og problemer. Siden vi befinner oss i den stereotypiske versjonen av 50-tallet, er en skurk helt nødvendig. Her kommer De Niro in som den harde dykkerlæreren, selvstendig og bitter, er han Carls fryktelige nemesis. Rasisme og diskriminering skyller over vår helt, som med sin vilje og sjelskraft overlever alle farer og beviser en gang for alle at " hvis man vil, så kan man".
Dette er ikke noe mer enn en sentimental og til tider uoverbærende versjon av "En offiser og en gentleman". Det eneste som den kan skryte av er store skuespillere som har blitt tildelt stereotypiske roller som attpå til er dårlig utviklet. Allikevel ville det vært urettferdig å si at filmen er 100% råtten. Den har noen sekunder hvor alle holder pusten og glemmer om popkornet, men disse momentene blir fort ødelagt av linjer som: "What did your father teach you? ¿ To be the best".
 De Niro glitrer som alltid imponerende og det eneste negative med Charlise Theron er at hun har en alt for liten rolle. Når det kommer til Cuba Gooding Jr (som vil for alltid bli husket for "Jerry Maguire") er det lite å si. Manuskriptet gir ikke mye å tygge på og den sterile regien til George Tillman hjelper lite. Hans ville blikk og sterke holdning greier til tider å trekke filmen opp til et mindre pinlig nivå og de beste scenene er med De Niro. Sammen er de mektige, men ikke uslåelige. Hvis ikke dialogene og regien er det Mark Ishams fanfarer som fullstendig dreper den lille gnisten av talent som til tider blusser opp.
Noe som kunne ha vært en seriøs skildring av rasisme og kampen om rettferdighet i en urettferdig verden, har i stedet forvandlets til en over-sentimental historie som kan beskrives som et Oprah-show på storskjerm. Mot slutten dundrer trompetene, det amerikanske flagget vaier i vinden og salen gråter mens De Niro skriker beveget: "This is what it takes to be a HERO!". Lyset slåss på, man går ut av salen og ser trist på klokken, mens man tenker på at man har mistet 129 minutter av sitt liv på¿dette.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon