|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Cinemazone-> Filmanmeldelse |
 |
|
|
|
|
 |
|
Livet er en schlager
Med: Helena Bergström, Thomas Hanzon, Bjørn Kjellmann
Regi: Susanne Bier
Hvor lite liv kan man få? Hvor patetisk en tilværelse kan du oppnå?
Ikke vet jeg, men Livet er en Schlagers hovedrolleinnehaver Mona kan pryde seg med medalje for bemerkelsesverdig innsats innen overnevnte "intet liv"-kategori. Hun er nemlig fanatisk opptatt av Melodi Grand Prix, og da mener jeg totalt blottet for den ironiske distansen en håndfull av vennene mine skryter på seg å være i besittelse av i forhold til Grand Prix. Det hele har gått så langt at hun har oppkalt sine fire døtre etter ymse svenske stjerner innen sjangeren (en av døtrene heter faktisk Carola). Sånne mennesker burde strengt tatt være forbydd å formere seg. Kjør en knallhard nullbarnspolitikk, sier nå jeg. Så, når Mona ikke traumatiserer sine barn for all fremtid ved å mime etter gamle hits, eller lager frokost for sin arbeidsledige pysjamasbuksebekledde ektemann er hun støttekontakt for celebral parese-rammede David. David er innerst inne et årntli musikalsk geni, og vips, en dag drar han i gang en skikkelig scläger-melodi som bergtar Mona og nekter å forlate hennes fragile psyke. I løpet av få dager har hun tekst etc. klart og sender i vei låten til du-vet-hvor. Uten Davids samtykke, vel og merke, hans intensjon med melodien var å bruke den som en serenade til hun berta som synger i Cardigans og via dette forhåpentligvis vinne hennes hjerte. Det går som fot i hose, sangen blir akseptert og over natten er Mona rikskjendis. David tar det hele relativt dårlig, han føler at Mona har sveket ham, at hun er en tyv og antageligvis ei jævla hore.  Dette gjør at han lukker seg inne i skallet sitt og begynner å dekorere de hvite prikkene på dominobrikker som heltidsjobb, vel og merke kun med slanguttrykket for det mannlige kjønnsorgan (KUK) som motiv. Jeg kan tenke meg verre måter å uttrykke følelsen av frustrasjon/aggresjon/svik, opptil flere individer tyr f.eks til flaska og gjør ekstremt nedrige ting i nært delirisk tilstand istedenfor. Tro meg, jeg snakker ut fra bitter erfaring. I mellomtiden merker Mona og familien baksiden av medaljen celebritetslivet gir. Privatliv er så godt som umulig, nervene blir gradvis mer frynsete. Monas transseksuelle bror Candy er på vei til å vandre heden av AIDS, og fotografene venter som regel utenfor sykehusets dører. Monas unger synes hun oppfører seg mer og mer som en fitte-primadonna, ektemannen føler seg oversett/i skyggen, og Mona synger surt som fy under enhver audition. Men for, å gjøre en alt for lang historie noe befriende kortere, det går bra til slutt og alle er fornøyde og blide i hver sin euro-trash glassboble. En skikkelig feel-good komedie, med andre ord. Candy sovner til slutt stille inn i drag foran Tv-skjermens hypnotiske glød, velvitende om at Mona vant Melodi Grand Prix iført en kjole han selv hadde designet mens hun gnålte ut en låt hun stjal fra en handicappet ungdom. What a way to go, eh folks?
3/10
Les intervju med regissøren.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon