|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Cinemazone-> Filmanmeldelse |
 |
|
|
|
|
 |
|
Driven
 Fra skaperne av "Judge Dredd" og "Cuthroat Island" kommer nok en banal og talentløs historie som ikke anbefales et publikum over ti år.
2/10
Regi: Renny Harlin
Skuespillere: Sylvester Stallone, Burt Reynolds, Kip Pardue, Til Schweiger
Det interessante med manuskriptet til denne filmen er hvordan det greier å gjøre hvert eneste dialog og hver eneste sving is historien til en klisjé. Selvfølgelig er ikke sportsfilmer kjent for å være spesielt intellektuelle, men dette er virkelig unikt. Jeg må innrømme at jeg har aldri sett en film som ligger nærmere bunnen enn denne. Kanskje kan det ha noe å gjøre med at Sylvester Stalone har både skrevet manuskriptet, produsert og spilt hovedrollen? Eller kanskje har jeg blitt mer voksen. Dette er en film som småunger vil synes er skikkelig tøff, men et publikum over ti år vil nok være irritert over mangel på normal historie og banale dialoger.
Historien handler om Rocky Balboa, en bokser som... oops, feil film. La meg prøve igjen: Historien handler om en pensjonert racebilkjører som har en gang vært best, og som nå prøver å "slå tilbake". Høres kjent ut? En annen unik parallellhistorie beskriver Jimmy - en unik ung entusiast som prøver å bli best. For å gjøre det, må han beseire hans nemesis - Brandenburg, en ond tysker som vil gjøre alt for å vinne, som får bittert erfare at "det er mer i livet enn å vinne". Kanskje vil de møtes i en siste kamp? Eller kanskje vil historien ta en annen uforutsigbar vending?
Å finne sammenligninger er vanskelig. Oliver Stones "Any Given Sunday" kan nevnes, men der hvor man virkelig kunne føle Stones kjærlighet for sporten og kunne nyte spektakulære skuespillerprestasjoner, føler man intet annet enn tomhet her. Den bedre delen av tiden føles "Driven" som en musikkvideo.
Harlins eksplosive regi, med massive CGI-effekter og pulserende klipping, er imponerende, men greier dessverre ikke å trekke opp, når personene er like menneskelige som bilene de kjører. Akkurat som sporten Harlin beskriver, repeterer filmen konstant seg selv. Han kjører på - rundt og rundt, til han endelig krasjer fullstendig etter nesten to timer. En gang for lenge siden var navn som Schwartznegger og Stalone synonymer på økonomisk suksess. Ikke nå lenger. Jeg forlot kinosalen med en trist følelse - det er som å se en sterk ridder falle av hesten for den siste gang. Selvfølgelig kan jeg ta feil og det er sikkert flere som vil finne denne filmen givende, men for meg var dette en opplevelse som kan sammenliknes med å stirre på trafikken i to timer.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon