|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Cinemazone-> Filmanmeldelse |
 |
|
|
|
|
 |
|
Uneasy Riders
 Fransk film som prøver å formidle varme og medmenneskelighet, men ikke lykkes helt. Likevel severdig nok til at man henger med til slutten.
5/10
Regi: Jean-Pierre Sinapi
Med: Nadia Kaci, Olivier Gourmet, Lionel Abelanski
Det hele begynner lovende. Nadia Kaci spiller Julie, en ung spesialpedagog, nettopp ansatt på et hjem for handikappede. Hun blir raskt opphengt i problempasienten René, spilt av Gourmet. René gjør livet surt for ansatte og pasienter med sine raseriutbrudd og skamløse slengbemerkninger. Julie, som vi snart skjønner har et umåtelig stort hjerte, skjønner i motsetning til de andre at det er noe mer enn bitterhet over hans muskelsykdom som gjør René så vanskelig. Gjennombruddet kommer da Julie og René er alene på rommet hans. Hun greier å bryte gjennom det knallharde skallet, og kommer til kjernen av problemet. Tårene renner nedover Renés kinn da han hikster frem: "Jeg vil knulle!". Det viser seg at mannen er sprengkåt. Om man blir rørt eller lattermild av denne scenen er vel et spørsmål om seerens personlighet.
 Deretter vies en stor del av filmen til det store prosjektet: Å skaffe en hore til René, samt å transportere ham til horen. Det skal innrømmes at dette fører til en del vittige situasjoner. Men det skulle da også bare mangle. De morsomme poengene kunne likevel vært poengtert på en litt bedre måte. Med en litt mer subtil tilnærming kunne dette blitt mye mer gøyalt.
Morsomme bifigurer har man heldigvis også. Nevnes kan den homofile, smått evneveike, muslimske og foreldreløse krøplingen, den unge psykologen som ikke kan dy seg for å understreke førstnevntes håpløse situasjon, pønkeren som insisterer på at den motoriserte rullestolen er en "bike" og så videre. Derfor er det underlig at dette ikke blir mer underholdende. Litt av feilen ligger i at det hele sklir ut fra bittersøtt til sukkersøtt. Julies problemer med kjærlighetslivet legges inn som en bihistorie, men er så forutsigbar at den ikke makter å engasjere. Selvfølgelig ordner alt seg på aller beste måte til slutt, alle blir glade og fornøyde, og litt for mange av filmens siste minutter vies til bilder av utviklingshemmede som digger overentusiastisk til bedriten fransk smørpop.
Dette hørtes kanskje veldig kynisk og negativt ut. Uneasy Riders er slettes ikke noen dårlig film, den kunne bare vært så mye bedre. Kanskje er det regissør Sinapi som ikke har gjort jobben sin bra nok, men kontrasten mellom første halvdels morsomme elendighet og den overlykkelige slutten blir for stor, og man forberedes ikke på noen bra måte. Alle liker vel et ligg, men at René skal gå fra å være djevelen i rullestol til å bli et muntrasjonsråd, konstant leende og full av empati, blir litt vanskelig å svelge. De fleste personene blir litt vel karikerte, og da hjelper det lite at det hele er filmet i semi-dokumentar stil for å øke realismen. At filmen visstnok er basert på en sann historie gjør bare det hele skremmende. Men for all del, gå og se filmen. Det finnes adskillig verre filmer å bruke 1,5 time på.
Flere anmeldelser her
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon