|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Cinemazone-> Filmanmeldelse |
 |
|
|
|
|
 |
|
Iris
 Vanvittig trist, men også vanvittig varm og munter. Jeg skal i hvert fall være den første til å innrømme at jeg fikk rusk i øyet. 9/10
På reklameplakaten: ”Ikke en film for de med machokompleks”.
Tørre fakta: Både Judi Drench, Kate Winslet, og Jim Broadbent har fortjent blitt nominert til Oscar for sine roller i denne praktfilmen basert på forfatteren Iris Murdochs liv. Kanskje Akademiet har et snev av fornuft alikevel?
Hva skjer´a? Iris er en lovpriset forfatter og filosof, med flere suksessrike bøker bak seg. Nå begynner hun å dra på årene, men er like skarp. Tror alle. Etter hvert blir det nemlig tydelig at noe er galt, ting skjer med Iris. Mer konkret det mest forferdelig av alt, Alzheimers sykdom har kommet snikende. Gradvis mister Iris seg selv, til stor sorg for hennes trofaste ektemann. Samtidig som denne tragedien legges fram for oss seere, får vi servert ekteparets historie. Hvordan de møttes, ble kjent med hverandre, og endte opp med en livslang kjærlighet.
Er den noe bra? Nesten litt for bra. Historien innehar en inderlig varme, sjarme og glød. Ekteparets forhold og kjærlighet til hverandre er skildret på en fullstendig herlig og dønn ærlig måte, og veksler effektivt mellom fortid og nåtid, noe som driver historien fint fremover og gir oss et dypt innblikk i hovedpersonenes liv. Nydelig og rørende. Desto verre er det når ting begynner å glippe. Med fare for å bli kvasi-dyp kan man kortfattet si at filmen er uendelig trist, herlig varm og morsom, samt komprimissløst tragisk. Akkurat som livet. Helt sant!
Høydepunkt: Iris og blablas måte å kommunisere seg i mellom. Slik vil jeg ha det når jeg blir gammel!
Lavmål: Hvor vanskelig alt blir når sykdommen setter inn. Slik vil jeg ikke ha det når jeg blir gammel!
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon