Startside

Meny
Skolestiler
Uteliv

Aktivitetsguiden

Reise
Sex & Love
Sport & Fritid

Mobil

Arkiv
Nyhetsliste


Mest lest
Mest populært nå
NettGuide
NettGuideNytt
- Kurs
- TOEFL
- Fritidskurs...
- snutt.no
- Kjerringråd
- Norwaydisc

15 mins of fame
NAV
1. juli 2006 ble Trygdeetaten og Aetat lagt ned og erstattet av en ny arbeids- og velferdsetat, NAV.
Quiz
- MUSIKK QUIZ
- SportsQuiz
- Geografi
- TV-serier
- Fotball
- Film
- Musikk
- Musikk, II
- Allmen oppdagelse
Du er her: propaganda.net-> Musique
Rock, rock, sol og svensker - Anders på Hultsfred
Av Redaksjonen Utskriftsvennlig versjon
Hultsfredfestivalen er plassert på det mest idylliske stedet du kan tenke deg! Inni et slags naturreservat rett ved sjøen Hulingen, med høye trær og en elv som renner mellom campingområdet og konsertområdet.


Det er nærmest utrolig at man får lov til å arrangere en festival i så vakre og skjøre omgivelser, men så tjener vel lokalbefolkningen i Hultsfred ganske så mye på en slik rockefestival.
For dette er virkelig en rockefestival! Visst fantes det livetelt for techno, men der var det kun en liten gruppe ravere som danset opp og ned med tomt blikk og et lønnlig håp om å få seg et nyp. Imens var alle de coole svenske kidsa på konsert med Backyard Babies og Hellacopters. Det er ikke som i Norge der pappagutter fra Oslo vest reiser i pappas bil ned til Quartfestivalen og digger Basement Jaxx og Faithless iført siste trend innen Hennes&Mauritz-solbriller. Nei, svensker er nok definitivt mer rockeorienterte!


Vel fremme på teltområdet møtte man drita fulle svensker som ravet rundt i de mest utstuderte kostymer. Det kunne nesten føles som om man hadde tatt de mest rocketrendbevisste kidsa fra SoWhat, multiplisert dem med tusen, og plassert dem inni en skog ved en innsjø i Småland.

Over til musikken: Det første man så på torsdagen var Backyard Babies. Like rånete og kjedelige som vanlig, men det virker som de har en helt bisarr popularitet i Sverige. I hvert fall hvis man skal dømme etter hvor mange som så dem på festivalen. For min del var det mye finere å nyte en svensk øl til Ash sine fengende popmelodier. Gledelig gjenhør med gamle hiter som "Kung Fu" og "Girl from Mars", samt nydelige "Shining Light", gjorde at man fikk en finfin stund i solen.

Ladytron var imidlertid en helt annen affære. Med utstuderte filmklipp på et lerret bak på scenen, og et Kraftwerk-inspirert sceneoppsett, så det hele svært så stilig ut. Likevel må jeg slutte meg til anmelderen i Ekspressen, som mente at dette virket som sideprosjektet til noen kunstskoleelever som hadde gått litt for langt. Det var fett visuelt, men lite driv og sure vokaler. Åttitalls-synthpop gjør seg best på små mørke klubber, og selv ikke hiten "Discotraxx" gjorde dette til noen nevneverdig bra konsert.

Soundtrack of Our Lives var som alltid feiende flott, men det ble en noe kaotisk opptreden da feite vokalist Ebbot hele tiden skal ned blant publikum, og attpåtil har problemer med å komme seg opp på scenen igjen.
Selvironisk og lun som han alltid virker måtte han be scenevaktene om å "hjelpa tjukkasen upp!"

Resten av kvelden ble tilbragt på presseområdet, der øllet flommet som vin, og plateselskapene smisket om kapp med hverandre overfor artistene.

På fredag våknet man til gammelpønkeren Jello Biafra sin samfunnsengasjerte og stadig like sinte stemme. Visst har han blitt noe mer moderat med årene, men han er som alltid morsom å høre på i sine anekdoter om amerikansk politikk, sensur og beretningen om det nylige sviket fra sine gamle bandkolleger i Dead Kennedy’s, som har gått til rettssak mot Jello Biafra for å kunne bruke låta "Holiday in Cambodia" i en jeansreklame. De svenske "alternative" ungdommene nikket anerkjennende og klappet i flokk for mannen som i tyve år har vært selve symbolet på politisk punk og hardcore. Og dette
var ikke det siste man så til Jello Biafra på denne festivalen.

Da The Ark satte i gang med sine svulstige låter var det om å gjøre å komme seg langt unna, så presseområdet var igjen et naturlig valg. Senere kunne man ligge på gresset og slumre til den vakre stemmen og de velvalgte tonene til Aimee Mann.

Så sov man søtt helt til verdens lateste mann entret en av Hultsfreds utescener. Det var såvidt J. Mascis gadd å åpne kjeften, og når han gjorde det var det kun for å si "thank you". Etter hver låt fikk han en nystemt gitar av roadien, etter at den forrige gitaren hadde blitt ustemt av all gitarronkingen hans. Fingrene til J. Mascis var vel egentlig det eneste som var i særlig bevegelse under hele konserten. Høydepunktene var de gamle kjære låtene. "The Wagon", "Freak Scene" og Cure-coveren "Just Like Heaven" fikk det noe eldre publikummet til å hoppe av glede. Mascis var denne gangen
kun flankert av en bassist og en trommis, som antageligvis er det som utgjør backingbandet The Fog. Bassisten så ut som han kom rett fra en steinalderhule, og må ha vært den første i sin familie på to bein, mens trommisen var en noe yngre skapning. Selvfølgelig var det gitaren til Mascis som var høyest, og man måtte trekke ganske langt bak i publikumsmassen for ikke å få varige mén i øret.
På slutten av konserten kom ingen ringere enn Jello Biafra inn på scenen, for å fremføre Stooges-klassikeren "No Fun". Biafra benytter tydeligvis enhver anledning til å være politisk, og dedikerte låta til alle i Sverige som satt i fengsel. Dermed var konserten over, og man var en Mascis-konsert rikere.

At rock er større i Sverige enn i Norge fikk man et klart bevis på litt senere denne fredagskvelden. Hellacopters spiller for 20-30 000 ungdommer på Hultsfred, mens de i Norge kun trekker et lite knippe spesielt interesserte på små klubber som John Dee eller Last Train i Oslo. Riktignok var Hellacopters på hjemmebane, men det er nok trolig at også interessen for norske Gluecifer er større i Sverige enn her hjemme.

Mett av rock og langhåra posører fant jeg ut at det var på tide med en liten høneblund i teltet. Dette skulle imidlertid vise seg å bli vanskelig. Vel hjemme i soveposen begynte nemlig Soulfly å spille. Soulfly er Max Cavallera fra Sepultura sitt nye band, og det er ikke akkurat easy listening den mannen er mest kjent for. Å lukke øynene akkompagnert av Soulfly var rett og slett som å komme til helvete! Underjordiske porter åpnet seg foran øyelokkene, og Belsebub sjøl (Max Cavallera) skrek mot deg med en utenomjordisk stemme, badet i klang for at den skulle høres enda skumlere ut. Nei, dette var jævlig. Da helveteslydene svant hen lå jeg og kaldsvettet meg gjennom et helvetes mareritt.

Det var derfor en stor glede å våkne til tonene fra Manic Street Preachers. Jeg har egentlig aldri fått noe særlig fot for det bandet, men etter å ha opplevd helvete var det en stor lettelse å kunne høre litt melodiøse toner igjen.

Etter å ha kommet seg ut av teltet og sett siste halvdel av Manic Street Preachers-konserten, bar det hen for å se Queens of the Stone Age. Heller ikke det et band jeg kjenner så altfor godt, men konserten ble en gledelig overraskelse. Det var svinekaldt, og deres varme stonerrock gjorde underverker når man kom seg litt inn i menneskemassen.

Neste dag begynte med svenske Silverbullit på en av de mindre teltscenene.
Et ganske overvurdert band som har rappet det meste av soundet sitt fra krautrockbandet Neu og den første soloskiva til Sonic Boom fra Spacemen 3.
Det er kanskje dårlig gjort å dømme en konsert når man har stått helt bakerst med dårlig lyd og enda dårligere utsikt til bandet, men for meg hørtes det ut som låtene ble ødelagt av altfor mye frenetisk skriking fra vokalisten. Det er greit å bli revet med, men det får være måte på!

Morsommere var det å høre på The Skatalites, live and direct from Jamaica, som de har vært siden begynnelsen av 60-tallet. Det kan til tider virke litt vel kalkulert når det mellom hver låt ramses opp rastaregler som: "Jah Man!" og "Rastafar-I!". Ikke at jeg skjønner hva det betyr, men jeg skjønner såpass at slik pigeonengelsk er en del av imagepakka til band fra Jamaica. Det er
heller ikke til å stikke under en campingstol at ska er temmelig ensformig og kjedelig i lengden. Ska-anthemet "Guns of Navarone" var imidlertid et høydepunkt!

Motstykket til Skatalites varme sydhavsmusikk kom senere på dagen i form av Ulf Lundell. At Uffe har appell hos folk under 20 står for meg som et stort mysterium, da dette er gubberock av type Bruce Springsteen, men The Swedish Boss har visstnok en ganske spesiell plass i svenskenes hjerter.
Det burde så absolutt The Nomads også hatt, men de svenske rockekidsa kjente dessverre ikke sin besøkelsestid på denne konserten.
Det var derfor overraskende glissent foran scenen da Nomads satte i gang med konserten som markerte deres 20 års jubileum som garasjerockband. De åpnet med "Sixteen Forever", en klassiker som alle rockere burde kunne synge med til. Åttitallsrockeren som sto ved siden av meg under konserten var i hvert fall tydelig grepet av stunden, og etter et par låter fikk han flådd av seg den dølle pastellregnjakken og sto igjen med klassisk rockekostyme i form av
ola-jakke og boots.
Konserten ble introdusert av ingen ringere enn Handsome Dick Manitoba fra punkpionerene Dictators, og dette var ikke den eneste rockelegenden som sang med Nomads denne kvelden. Chris Bailey fra legendariske The Saints dukket opp og sang "I’m Stranded" fra debutplaten med samme navn, og Nicke fra Hellacopters kom også inn på scenen og lirte av seg noen gitar-licks. Jello Biafra dukket enda en gang opp på Pampas-scenen, denne gangen hoppende rundt
iført Dracula-kostyme mens han sang Third Bardos "Five years ahead of my time", som Nomads pusset støvet av og rocket opp på åttitallet. Deretter fikk man høre legenden synge Dead Kennedy’s klassikeren "Let’s Lynch the Landlord". Biafra benyttet igjen muligheten til å forkynne sitt politiske evangelium, og dedikerte sangen til stakkarene som hadde blitt skutt på av politiet i Göteborg bare noen timer før.
Innimellom besøkene fra de gamle stjernene fikk man kjente og kjære og også en del fete nye Nomads-låter.
Den store finalen kom til slutt da selveste Wayne Kramer fra MC5 dukket opp og ledet an i en kvartersversjon av "Kick out the Jams", med innslag av James Brown og litt publikumsfrieri. På dette tidspunktet var det hele 4 gitarister på scenen: Nicke, Wayne, gitaristen fra Dictators, og Nomads-gitaristen. Jello Biafra sto på siden og gliste og hoppet på sitt sedvanlige keitete vis. For en jubileumsfest for The Nomads! Vokalisten var tydelig rørt over et øyeblikk som ikke engang ville funnet sted i deres villeste fantasier da de startet opp for 20 år siden. For oss andre ble det
en drøy times rockehistorie, med så mange helter at smilebåndene var stive i flere timer etterpå.

Etter dette var det så vidt man gadd å kikke på Iggy Pop, og det var i prinsippet bare å gå å legge seg.
Likevel var det et par ting til som måtte sjekkes ut. The Shins er et band fra New Mexico, USA, som nettopp har sluppet en nydelig plate. Det var kanskje bare et tredvetalls mennesker som overvar denne konserten, men det var i hvert fall fint å få med seg litt god popmusikk av nyere merke.

Grunnet kaos på teltplassen, med teltrøvere som ble pågrepet og lignende, gikk jeg dessverre glipp av Weezer, men fikk med meg siste halvdel av Rocket from the Crypt, som etter suksessen med plata "Scream Dracula Scream" for noen år tilbake, fortsatt forsøker seg på verdensherredømme. "Our music is red hot!" manet vokalisten med veltrimmet Clark Gable-bart, mens han ledet sitt band som var iført sorte dresser med chili på. Det var nærmest opprør foran scenen da de grunnet tidspress ikke fikk lov til å spille lenger. Man kunne skimte medlemmer av både Hellacopters og Nomads bak scenen i ville
forhandlinger med lyd- og scenecrewet for at RFTC skulle få spille et par låter til, mens publikum ropte "dumma svin!" til de ansvarlige. Rock’n Roll Riot!

God natt Sverige, og tilbake til Norge dagen etter. Et land der
plateselskapene gir faan i norsk rock, og ingen andre enn folka bak
Øyafestivalen klarer å lage en festival som så godt gjenspeiler hva som skjer i det nasjonale rockemiljøet. Sweden rocks!

*Ruben på Hultsfred
*Henning på Hultsfred
*Mats på Hultsfred




Kommentarer fra brukere

Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)
Tips en venn om denne artikkelen

Din venns e-mail   Ditt navn   Din mailadresse  
        

propaganda.net :
The Crisis of Credit Visualized
The Short and Simple Story of the Credit Crisis. Fin animasjon som forklarer mye om det som skjer.


The Crisis of Credit Visualized from Jonathan Jarvis on Vimeo.


    Vinner kåret i Propagandas sommerkonkurranse – En ukes surfcamp på Stad!


Sjekk hvem som stakk av med premien: Syv overnattinger på Surfcamp med frokost, daglig instruksjon, bruk av surfeutstyr, foto-cd og transport til surfespotene.

>> les hele saken >>

annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish