|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Ruben på Roskilde - dag 2
 [fredag, 29. juni] Strabasene fra dagen før i bakhodet, og en dag som skulle kunne bli glimrende, ble akkurat det. Tror sannelig høydepunktene allerede er i boks - takket være gamlegutta.
Dessverre gikk man glipp av både The Hellacopters og det danske alt-countrybandet Wynona. Den tiden gikk med til å skrive gårsdagens rapport. Dessuten spilte Briskeby, men det føltes viktigere med frokost akkurat da.
Madrugada var derimot noe av det beste som kunne skje under solen som var enda strengere enn dagen før. Bandet blir gjerne beklaget for å passe best på mørke høstkvelder, men spyttet elegant på det stempelet fra den Orange Scene i går. Akkurat passe dose frisk bris og laidback, og akkuart da et ubeklagelig utendørsband. Selv under sola, midt på dagen, på sommeren.
"Higher" avslutter det trivelige laget, vi tenker litt mer på den tittelen, og tusler til det grønne teltet for å høre reggae-legenden Burning Spear.
Og for en mann! En fantastisk congas-spiller, flott vokalist, med en overveldenmde blåserekke i ryggen man umulig kan sitte stille til. Bassen perfekt rumlende i det engasjerte publikummet - groovy og suggestivt. Per akkurat nå festivalens absolutte høydepunkt, med en sinnsvak stemning hos både publikum og undertegnede. Like fett med de gamle slagerne man kjenner så godt, men også de fremmede.
 Beck på Orange Scene deretter, og heller ikke å forakte. Gjør praktlåter som "Pay No Mind" og "Novacane", og allerede i andre nummer - sistnevnte - viser han som forrige gang han var på Roskilde, hvilken vanvittig entertainer han er. Faktisk en av de aller største i vår tid. En virkelig artist.
Vi får dessuten nummer som "New Pollution", Bowie-coveren "Diamond Dogs", "Loser", "Milk And Honey", en utrolig fet, lang funkversjon av "Mixed Business", "Nobodys Fault", og så videre. Mange knallåter, mange høydepunkt.
Når man etter den opplevelsen løper til bilen for å skifte klær, er det festet en borttauningsvarsel på frontruta. Nick Cave er dermed en saga blott, da man i stedet må fremskaffe et gyldig handicap-parkerings-bevis. Den så i boks, Neil Young neste.
 Jeg skal ikke gå for mye inn i analyser av han - vi har enda en gang med en legende å gjøre, og min mangelfulle kunnskap om han bør ikke tillate slikt.
Uansett var det en flott opplevelse å høre han spille "Hank To Hendrix", "After The Goldrush", "Hey Hey, My My" og "Only Love Can Break Your Heart" og "Like A Hurricane" mens man drikker kaffe og spiser æpleskiver i den mørke Roskilde-natten. Tydelig fortsatt en mann man kan regne med, og hvordan han går fra sonisk støy i et par minutter, og over til nevnte "... Hurricane", er ikke annet enn svært, svært overbevisende.
En tur innom de finske rockejentene The Ultra Bimboos som til og med dro i gang Twisted Sister-slageren "We’re Not Gonna Take It", og det var ikke annet enn å sose seg til luftmadrass og sovepose.
Det resulterte i at man kom seg en tur til Købehavn i dag tidlig, og man er velutrustet til enda en dag full av bajere, musikk, svette, musikk og lange spaserturer.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon