|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Øyafestivalen, fredag 10. August
 Det er ikke annet enn beklagelig hvordan både regn- og haglskyll la en betraktelig demper på festivalen i middelalderparkens første av to dager. Heldigvis var det mange som hevet seg over den våte understrekelsen, og de fikk da også en god dose musikk.
Omkring midt under Sondre Lerches sett startet uværet for fullt. Hagl på størrelse med sukkerbiter gjorde naturligvis sitt, og debutanten var nødt til å ta en liten pause. På igjen, og spilte opp sine flere praktfulle sanger for et vått, men takknemlig publikum. Før den tid hadde Beat Tornados, Thulsa Doom og Lano Places åpnet festivalen. Etter sigende rocket de også ganske flott.
Så var det dette med hvordan rock er best inne. I visse kretser er faktisk dette noe av et helt eget uttrykk; borte bra, men rock er best inne. Risikoen for uforutsigbare regnskyll som det som ble sluppet fra skyene denne dagen, understreket vel nærmest det bedre enn noen gang. I hvert fall siden den berømte Roskilde Festivalen for noen år siden. Men der haglet det i hvert fall ikke. Så skulle det vise seg at da dagen var gått over til kveld, og også avslutningsvis, at et av høydepunktene var en hip hop-act.
Rockfolket fikk da også sitt. Kvinesdalrockerne Silver har etter hvert opparbeidet seg et suverent rykte som liveband, og det var heller ikke vanskelig å se hvorfor. De er energiske som pokker på scenen, og låtene deres som blander elementer av punk, cock-rawk, metal og hardcore er unektelig ofte fengende. Derimot manglet mye av det nødvendige trøkket som skal til for at slik musikk skal få sin maksimale ytelse. Som en kvinne ved siden av meg uttalte; han spelar ju tjejbas!. At Silver derimot kan få et lokale til å koke ved andre anledninger er utvilsomt.
 På scenen på ¿Enga" fulgte deretter kanadiske Danko Jones, som etter flere norgesbesøk den siste tiden har blitt intet mindre enn yndinger for folk med sansen for seksuelt ladde tekster med tonnevis av de beste rock-klisjeene, og gitarlicks tatt rett fra bluesens råpskap og satt inn i den ettert hvert så favoriserte rawken. Trioen har også gjort hjemmeleksa si, og spesielt trommeslageren høvler over drivende grooves. Samtidig trakterer Danko himself gitaren som gitarer skal, og ikke minst, mikrofonen nærmest ubeklagelig. Han synger røfft og praktfullt, og viser dessuten at han har enda flere sider som vokalist enn den mest sjangerbestemte. Han har dessuten en publikumstekke og scenepersonlighet som drar enda flere poeng, og alt i alt var det umulig å ikke bli imponert og revet med.
Svenske The Hives tok deretter over, men da var undertegnede nødt til å forlate enga til fordel for scenen ved ¿Sjøsiden", og et aldri så lite comeback fra de lokale heltene Warlocks. Det angrer man ikke på.
Mest fordi Warlocks nærmest utelukkende overrasker ved live-anledninger. Og dessuten overvelder med hvor vanvittig tighte de er, og denne gangen; med hvor utrolig mange veldig bra låter de har. For det var ikke langt unna en real hit-parade de altfor få, våte publikummerne fikk servert. De beste låtene fra alle albumene deres ble satt igang av DJ Gordon, og Tech Rock, Karma, og delvis Hawk, drar det så hinsides av gårde med fortreffelige mikrofonferdigheter både teknikk, flyt og innholdsmessig. De var ikke rent lite underholdene å overvære også på grunn av en avslappet og morsom holding til hele konsertsituasjonen, men samtidig med grundig alvor til hip hop ellers. Det er en kjennsgjerning at de er drevne writere, men demonstrerte også hvorfor de er å regne som noen av Europas beste breakere.
Noen nye låter ble også å høre, og spesielt pekte ¿You¿re A Dick" (det var i det minste refrengtemaet som gikk igjen) seg ut som svært lovende i forkant til det kommende albumet. Paradoksalt nok går låta ut til anmeldere og kritikere som denne ydmyke skribent. Bra musikk var det uansett.
 Før Warlocks avsluttet festivalens første dag, hadde det vært mer godsaker på den Levi¿s-sponsa scenen. Whimsical hadde forsøkt å trosse regnet, Pen Jakke og Equicez gjorde et til tider underholdende, men hakket for rotete sett, og Xploding Plastix imponerte igjen med sin filmmusikkaktige fusjon av jazz, beats og ikke minst; heseblesende, men behagelige groove.
Solen skinner sannsynligvis på festivalens lørdagsprogram, og man kan se frem til Mobbade Barn Med Automatvapen, Illumination, Sean O¿Hagan, Blonde Redhead, Jr Ewing, Backyard Babies, Faze Action og Cato Salsa Experience. Det er dessuten annonsert en battle mellom norgesmester Definite og svenske, suverene Organism 12. Det er verdt å få med seg.
*www.teeproductions.com
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon