|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
IKARA COLT
 Det er krise i engelsk rock. Utenriksministeren møter platebransjen for å diskutere den prekære situasjonen, hvor britisk musikk er uaktuell som eksportartikkel. Men det finnes unntak fra denne trenden.
For ikke lenge siden opplevde man i England en tidligere uhørt situasjon. Ingen engelske artister var å finne på den amerikanske Billboard Top 100 lista. Dette var noe som aldri før hadde skjedd, og skyldes vel rett og slett at det har skjedd lite i England de siste årene. Dette kan merkes på veldig positive mottakelsen nye og hardtslående engelske rockeband får i hjemmelig musikkpresse. Raging Speedhorn er et eksempel. Ikara Colt er et annet.
Ikara Colt er et relativ ferskt band, trass i at de har drevet på ei stund. Det tok dem over to år å spille inn debutplata Chat and Business som de nå er på veien og promoterer. Allikevel har de blitt viet mye oppmerksomhet. Blant annet som følge av opptredener på Glastonbury og Reading festivalene, og sist nå nettopp har de vært i studio hos legendariske John Peel.
Dette intervjuet ble gjort i forkant av konserten deres på So What i Oslo i midten av desember. Tilstede under intervjuet var Claire Ingram, gitar, jon ball, bass og den veldig taletrengte trommeslageren Dominic Young. Vokalist Paul tok en smyger og sneik seg unna i siste øyeblikk.
Men hvorfor tok så lang tid før de fikk gitt ut noe?
- Vi var et collegeband. Vi møttes på universitetet og begynte å spille sammen. Vi tilbrakte rett og slett veldig mye tid i øvingslokalet. Skrev nye sanger hele tida som ble forkasta forløpende. Forklarer Clair.
Ved hvert forsøk på å båsseette Ikara Colt har det blitt trukket referanser til Sonic Youth. En referanse de ikke har noe imot, men tydeligvis har hørt før.
- Det er støyen. Vi er begge bråkete band, men Sonic Youth har disse lange, bråkte støypartiene og lydlandskapene. Vi er mye mer rett på sak og raskere. Men herregud, det er jo virkelig smigrende, å bli sammenlignet med et såpass stort og innflytelsesrikt band. Forklarer Dominic.
- Men dere er mer pønk? Det er virkelig en pønkfølelse i musikken deres, i tempoet og intensiviteten...?
- Ja, det stemmer. Vi er influert av pønkrock, men vi er ikke noe pønkeband. Selvsagt har vi arva en måte å tenke og forstå musikk på, og vi er veldig glad i 77 pønk…
- Hva med 78 og 79? skyter Claire inn.
- Ja, og 78 og 79 pønk! Men jeg vil si at vi absolutt har en rock`n roll feel i det vi gjør. En slags 1956 backbeat greie.
Engelske band som gjør det bra i USA om dagen er ikke hverdagskost. Allikevel er det noen som får det til og lykkes i statene.
- Dere er nettopp blitt signa på Epitaph Records (Bad Religion, Pennywise, NoFx mm.) Er ikke det pønk?
- Jooo… Dominic trekker litt på det, men det er et veldig bra selskap som kan gjøre mye for oss. Mange av banda der er band vi virkelig er glade i, som Bad Religion. Det vi ikke er så begeistra for et den koblinga mellom ska og pønk. Misforstå oss rett, vi liker veldig godt gammel, ren ska, men den hybriden er ikke noe særlig.
- Hvordan gikk det seg til at dere havna på Epitaph?
- Chat and Business ble først lansert på engelske Fantastic Plastic Records. Folka på Epitaph hørte plata og ville lansere den på verdensbasis. Fantastic Plastic har fremdeles rettighetene på den i England, mens Epitaph tar seg av resten. Epitaph er et stort selskap med alt hva det innebærer av muligheter for oss.
Kontrakt med et velrenommert selskap er ikke ensbetydende med suksess. Bandet, og spesielt manageren er allikevel stresset for at det ikke vi dukke opp noen på konserten. Han avbryter intervjuet flere ganger med samme spørsmål:
- Tror dere det kommer folk i kveld?
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon