|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Litt musikk mens vi venter... del 2
Jeg vet veldig godt også i dag, hvilke eminente stykker popmusikk disse sangene er, men hører jeg dem, kommer det et akutt innslag av lukten fra utgåtte matpakker og kritt, synet av lærerinnens brune fingre, og den skingrende lyden av prepubertale stemmeskisser langt utenfor den aktuelle tonen. Det er opplagt at lærerinnen visste hvordan vi ventet, og det skulle hun vært konsekvent på, og derfor ikke latt oss utnytte musikkhistorien på dette makabre viset. Helt off the record, kunne hun også gjerne latt oss vente med å se digre, deformerte bryster til vi kom i riktig alder, og derfor strammet litt på utringningen.
Fienden
 Hva jeg har gått gjennom over er ikke så grunnløst som du kanskje antar. Tenker du ørlite over det, begynner sikkert vonde minner å demre hos deg også. Da er vi på god vei, blant annet til å se hvor fienden befinner seg i dag. I starten nevnte jeg bare noen situasjoner hvor venting og musikk kommer sammen, men det er flere. Uansett hvor din tid blir ødslet på meningsløs tidsbruk, forekommer det stort sett toner tilsatt rytmikk. Det viktige blir da hva du hører, men også hvordan du venter. Ofte er ventingen ufrivillig, men tar du tak i deg selv, vil du etterhvert kunne transformere dette til en uventet mulighet til å puste ut, og slappe av fra alle tingene du er nødt til å rekke. Hva er da bedre enn god musikk til saligheten.
Dessverre er venting tilsatt musikk i dag forbeholdt våre foreldres behov, med betydelige unntak i kjøpesentre og liknende. Blir du satt å venting i telefonen, er det garantert Dire Straits, Sting, jazzstandards eller kitchy stykker av Vivaldi utført på panfløyte, eller et Roland-synth fra `82, som møter de følsomme trommehinnene dine. Og hvor mye mer tåler vi? Er det egentlig helt greit at vi får easy listening-versjoner av "Sexual Healing" eller "Smells Like Teen Spirit" når vi bare venter på å komme til femte etasje, og ut av heisen? Et rungende, bestemt NEI, folkens. Jeg har ikke godt av det, du har ikke godt av det, og heller ikke de fleste andre du kjenner. Noe må gjøres. Raskt.
The answer, my friend...
Og alle som trodde jeg var enda en som ikke kunne annet enn å klage over problemet, men ikke komme med noen løsning; feil. På den annen side kan jeg, som fra start, kun ta utgangspunkt i meg selv. Sitter du og leser, må jeg ha oppnådd en viss troverdighet, så da er vel det egentlig greit. Direkte metoder kan kun stoppes av din fantasi, enhver kan komme på å dra ut kontakter, snike inn praktmusikk i den aktuelle stereoen også videre. Min sterkeste side er derimot evnen til å skrive ut riktig medisin. Diagnosen kan selvsagt variere, men jeg skal prøve å dekke de fleste. Men med et utgangspunkt, at vi ønsker å gjøre venting til behagelig, vakker og desto mer betydningsfull, avslapping.
 Sam Prekop, Eric Claridge, Archer Prewitt og John McEntire utgjør den fantastiske kvartetten The Sea And Cake. For ikke lenge siden slapp de sitt siste bidrag til engasjerende, men flott popmusikk, på albumet "Oui" (Clearspot/Tuba). Her er svale melodier, bossapop, visesynth og gitarplukking i skjønn forening. Det hele har en smule melankoli over seg, men dette er egentlig langtfra mørkt eller pessimistisk. Heller vil jeg si de nydelige komposisjonene er ettertenksomme og optimistiske. Med denne vil du etter tre låter glemme at du egentlig venter, men desto mer irritert når du er nødt til å forlate de sparklende arrangementene.
Les videre her
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon