|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Badly Drawn Boy, John Dee, 17. mars
 Lørdagskveld med Badly Drawn Boy, live på John Dee - klart man gleder seg til slikt. Ganske mye faktisk. Ikke ble jeg skuffet heller. Egentlig. Selv om de 2 ½ timene han og bandet spilte ble litt dryge her og der. 7/10
Damon Gough aka Badly Drawn Boy slapp et av fjorårets flotteste plater i fjor. I hvert fall når det kommer til soveromspop med gitar og hjemmesnekringsmentalitet. ¿The Hour Of Bewilderbeast" heter det. En plate spekket med intense, ofte rolige, melodier, med en nesten utelukkende egen vri.
Litt som denne konserten også var.
Badly Drawn Boy er nemlig bortimot uberegnelig hele tiden. Det absolutt stødige bandet han har med seg virker like usikre på hva som kommer i neste øyeblikk som publikum, men har stort sett ingen problemer med å følge mannens spontanitet. Om han enten foretrekker å la oss høre en metalgitarsolo mellom to forsiktige viser, flørte med publikum (les: jentene, egentlig) med troverdig soulfunkkomp og vokalimprovisasjon bortimot rappens freestyleområder, en halv låt før han går over til hit etter hit (dersom de kan kalles det), for så plutselig å gå backstage for å gjøre ferdig gitarsoloen sin.
 Badly Drawn Boy fremstår som den fullstendige, og glimrende, motsatsen til de konsertene man altfor ofte opplever med statiske band som ikke gjør særlig større nummer ut av seg enn å lire av låtene nøyaktig slik man hører dem på plate. På godt og vondt, men mest godt.
Det virker helt uimotståelig når han spiller den vakre ¿The Shining" mens han sender rundt et fotografi av datteren sin, eller når han improviserer med tangenter mens han synger om hvor vakre alle jentene er.
Samtidig gjør han det sistnevnte, eller tilnærmet, så mange ganger at det til slutt bare blir tullete og han heller virker litt harrykåt. Første del av konserten bærer også preg av litt for mye skisseri og mangel på retning. Heldigvis styrte det i riktig retning etter hvert, men man kjente de to timene ganske godt etter en stund, så om fokusen hadde vært større ville det sannsynligvis kunne blitt guddommelig.
Først og fremst bugnet konserten av det en slik situasjon bør; liv. Konserter på sitt beste går utenfor de nødvendige rammene en innspilling krever, og tilfører betydelige mengder vitalitet og gnist. En god konsert bør sprute av tilstedeværelse både gjennom overveldende utføring av gode låter, men også kommunikasjon med publikum og evnen til å holde oppmerksomheten uansett hvor lenge det måtte vare. Ikke alltid, men som regel kriteriene.
Badly Drawn Boy oppfylte de fleste av disse. Jeg er glad fortsatt.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon