|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Goldfrapp, John Dee, 28. mars
 Etter halvannet tiår som konsertgjenger er det sjelden undertegnede får hakeslepp av det artistene gjør på scenen...Allison Goldfrapp sørget for at det skjedde på John Dee i går. 8/10
Først må supporten i Tim Huttons skikkelse nevnes. Relativt ukjent entret han podiet med egen kassegitar og trompet, og sampler/trommeslager i en og samme person, mens salen skulet taust opp på ham. Førti minutter senere, med flere hundre kommende sjarmerte platekjøpere hylende etter ham, forlot han podiet som en vinner...John Dee var absolutt varmet opp.
Da Goldfrapp omsider entret scenen var det til tonene fra fiolin, sampler, keyboards og trommer, mens hun stilte seg opp bak den midterste av tre mikrofoner. Undertegnede så etter de andre vokalistene som tydeligvis skulle være med, men skjønte fort at alle var hennes...og jeg kan trygt slå fast at jeg ALDRI har hørt noen med en slik kontroll over stemmen utenfor et operahus, og etter første nummer var det rett og slett ekstase i salen.
 Etterhvert som melodiene fra albumet ble gjennomgått med mer drum'n'bass preg enn på plata (noe som absolutt gjorde seg live) ble det "bare" to mikrofoner igjen, noe som gjorde spesielt utslag på "Lovely Head": Der jeg ventet live plystring og vibrafon i mellomspillene, var det samplet plystring og stemme i stedet for vibrafon...og publikum sto nok en gang som tente, måpende lys gjennom fremføringen og skrek av full hals i det øyeblikket musikken stoppet.
Og slik fortsatte det mer eller mindre hele veien.
Det negative som må trekkes frem er at Allison Goldfrapp ikke har noen scenepersonlighet i det hele tatt, men satser hundre prosent på stemmen, i tillegg til at hun mer eller mindre ser ut som om hun spiller på en pub i England, eventuelt den litt mer hjemlige danskebåten. De få ordene hun ytret begrenset seg til et kort takk (noe av grunnen til at hun ikke sa stort var en tydelig sjenanse grunnet en overveldende mottagelse, men det burde en artist takle, i grunnen). I tillegg er det begrenset hvor mye hun kan by på live, etter å ha utgitt ett album på rundt førti minutter.
Likevel, når første ekstralåt av alle ting er noe så "dristig" som en moderne versjon av Olivia Newton-Johns "Physical", og kvelden bød på nevnte oppdagelser og hakeslepp, er det ikke mye som trekker ned denne onsdagskvelden på John Dee...neste utgivelse påventes i spenning.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon