|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
The Maggots, Feelgood
[Halden, 31. mars] I forholdsvis nyombygde lokaler i Østfolds rockesentrum, skulle den svenske trioen få i gang det lille, men kresne publikummet. Drita publikummet var det kanskje? Uansett. Rock ble det i hvert fall. 6/10
Feelgood - Sentrum Rock Cafe som det så elegant blir kalt, skulle først varmes opp av de lokale heltene Incomplete. Og hva kan man si? Ikke annet enn at det er en overdrevent nostalgisk opplevelse å se og høre karer i slutten av tenårene spille punkrock så fort de bare kan. Litt ¿Subs-influenser, Dead Kennedys, Green Day, Pennywise, Bad Religion, Exploited¿ Halden er et mekka av punkrockhistoriens flere avgreinede sammensmeltninger, og Incomplete er definitivt en av disse. Ikke all verdens spennende låter, selv om et par var riktig medrivende, men med sannsynlig potensiale når de etter hvert skjønner at den flotteste musikken ikke nødvendigvis er den raskeste.
The Maggots har i hvert fall blitt overbevist om at den beste musikken ble laget i mørke garasjer på 60-tallet. Kan ikke klandre dem for det, de har jo delvis rett. At de åpenbart har hørt på rock laget etter den tid, er neppe heller langt unna faktum. Kan ikke klandre dem for det heller, for det er garantert veldig sunt.
Kvartett for anledningen, utvidet av bartekledt lærkjekkas på tamburin, sporadisk koring og lærhomsa-i-Franskie-Goes-To-Hollywood-provokasjoner, trålet de seg gjennom et sett som egentlig ikke overrasket mer enn et par ganger. For eksempel var det en spesiell, og ganske fin (?) opplevelse å se Camaros-vokalist Christian Sandaker slikke nevnte korist oppover hans utvilsomt saltsvette mage. Slikt setter spor.
The Maggots låt hele tiden tight, de formidlet stort sett den kraften musikken er tvunget til å ha, men tapte et og annet på låtsiden. Fordelingen av de intetsigende og de overbevisende var ganske lik, men det er aldri godt nok til å holde full oppmerksomhet hele tiden. De kan å spille godt, om ikke imponerende, men når ikke helt ut.
De få gangene øset sendte panneluggen bakover, og gitarene skar seg inn i tinningene med grumme riff, var det lite som betød noe. Beklageligvis var ikke disse øyeblikkene så mange.
Det var en hyggelig kveld med 60-talls garsjerock spilt i 2001. Ikke særlig verken mer eller mindre.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon