|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Nick Cave, Oslo Spektrum, 19. april
 Nick Cave leverte som vanlig en meget solid konsert i Oslo Spektrum torsdag kveld. Men det er så man lar seg friste av tanken om at det kunne være enda bedre på et mindre sted. 8/10
Som Rockefeller for eksempel.
Men jeg skal selvfølgelig ikke bruke det mot den godeste Cave. For mørkemannen Nick Cave er, skal vi si pussig nok, en folkekjær publikumsyndling her i landet. Han hadde heller ikke problemer med å fylle Oslos storstue og godt på vei gjøre den til sin egen lille hule.
Som ventet serverte en godt opplagt Nick Cave oss en god mix av gamle og nye låter. Først ut var tittelsporet fra den nye skiva "As I Sat Sadly By Her Side". Deretter kom de som perler på en snor: "Mercy Seat", "The Weeping Song", "Henry Lee" og "Do you love me". Bare for å nevne noen.
Det er mye som fascinerer ved å se Nick Cave live. Hans lette dansende, småspastiske stil, og hans beregnende avstand til publikum er noe. Hans evne til å lede en konsert, nærmest i det stille, noen annet. For det er ikke showet som gjør at man så til de grader blir lokket inn i den dresskledde herrens melankolske verden. Det er snarere mangelen på det.
Riktignok hilste Cave oss med "you are an fantastic audience", idet han takket Oslo publikumm for kvelden. De fleste artister tar imot den applausen de får, uansett når de måtte få den. Men ikke Nick Cave. Under et rolig parti på en av låtene begynnte plutselig det engasjerte publikum å klappe og juble så mye at Cave stakk frem armen for å ro dem ned. "Dere kan godt juble, men ikke akkurat
nå".
Det er noe majestetisk og sært over dette som det er vanskelig å ikke la seg fascinere av.
En annen ting Cave skal ha, er hans evne til å balansere på den rette siden av det melankolske. Han går aldri i fella og blir sytete og lei, men pendler heller mot det vakre og sakrale, for så noen ganger å la det aggressive og nesten litt skremmende komme frem. På denne måten holder han publikum i sine hule hånd konserten gjennom.
Hvis noen skulle lure på om det gamle trikset med å
gå-av-scenen-og-late-som-konserten-er-over fremdeles fungerer, så kan jeg fortelle at det gjør det.
Etter at Cave kom tilbake jublet folk som besatte og var med på å gjøre de to ekstranumrene til en verdig avslutning.
Nick Caves trofaste band, the Bad Seeds, var for anledningen sju mann stort. Spesielt hyggelig er det å se at Blixa Bargeld, steinansiktet fra det tyske støybandet Einsturzende Naubauten, fremeles er med som gitarist. Enda hyggeligere var det å høre Blixa i duett med Cave på "the Weeping Song". Et lite høydepunkt vil jeg nesten si.
For mannen foran meg var nok "Do you love me" et høydepunkt. Det er hyggelig å se at menn på 45 med måne tør å slippe seg løs slik denne karen gjorde. Fyren tok faktisk helt av.
Første gang jeg så Nick Cave i Oslo var på Sentrum scene for rundt åtte år siden. Jeg har en følelse av at alle de 1000 som var der var på Spektrum i går også. Jeg ser ikke bort fra at vi sees igjen når ti nye år har gått.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon