|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Ryan Adams
 [So What, Oslo, 27. april] Det var duket for nærhet og intimitet på et fullsatt So What! fredag, da Ryan Adams nok en gang gjestet huset. 7/10
Det er tydelig at det har gått gjetord om den tidligere Whiskeytownhelten, etter den fantastiske opptredenen i november i fjor. Også denne gangen tok han flittig i bruk pianoet, i tillegg til kassegitaren. Forventningene lå tettere enn sigarettrøyken i forkant av konserten, og de fleste var selvfølgelig klar over hva som var i ferd med å skje.
Likevel, som alltid når det er duket for intimitet og melankoli, finnes det alltid noen få fortapte sjeler som ikke har den ringeste anelse om hva de gjør der, men heldigvis finnes det mennesker som har mot til å hysje dem ned. "Det må vel være han der", sa dessuten en pike ved siden av meg, og pekte opp på manageren mens han bar opp kassegitaren til levemannen. Slikt er selvfølgelig vondt for ørene. Bli hjemme neste gang, er du snill.
En halv time etter annonsert konsertstart entrer mannen scena, uten å si et ord forøvrig, og spiller tre nye låter, som antageligvis blir å finne på høstens album. Først etter dette tar han kontakt med publikum, og det er en fryd å se selvtilliten til Adams. Han vet til enhver tid hva han gjør, og han gjør det godt. Deretter følger to nye låter, også de ukjente for publikum, og i hvert fall jeg begynner å bli en smule utålmodig.
Men så fremfører han "To be young (is to be sad, is to be high", og jeg puster lettet ut sammen med resten av publikum, før også låter som "Call Me On Your Way Back Home" og "Damn, Sam (I Love A Woman That Rains)" fortsetter å smøre øregangene. Også den nydelige balladen "Oh My Sweet Carolina" og "Come Pick Me Up" plukker han opp fra "Heartbreaker"-albumet, og selv om vi selvfølgelig kunne ønsket oss enda flere kjenninger, er det forståelig at han ønsker å presentere sitt nye stoff.
De ferske sangene låter vel så bra som de gamle, men det er selvfølgelig vanskelig å bedømme dem, siden de er strippet ned til et minimalt arrangement, men publikum liker hva de hører, og holder seg stort sett i ro. Adams er en, om ikke trist, så i hvert fall en tankefull mann som serverer underfundige og humoristiske historier underveis, og selv om jeg ikke klarer å slenge meg på den euforiske latteren som sitter så løst i slike sammenhenger, er selvfølgelig smilet aldri langt unna.
Etter nesten to timer med melankoli og countrytristesse, er det tydelig at publikum har mage til dette, og ønsker seg mer. Noen minutter før midnatt seiler den siste Adamslåta ut i lokalet, og han kan hvile fortjent etter å ha blitt klappet opp på scena for ekstranummer. Dersom jeg skal gjette, vil jeg tro dette var siste gangen vi så ham på So What!
En større scene bør vente ved neste besøk.
Konserter i det siste;
*Stephen Malkmus, John Dee
*Silverbullit, Last Train
*Palace Of Pleasure, Jazid
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon