|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Bob Hund
 [Rockefeller, Oslo, 9. mai] De svenske bikkjene er nok fortsatt et av de beste livebanda du kan oppleve, både hva gjelder musikken og underholdningsverdien. Spesielt hvis du er så heldig å ikke ha sett at de egentlig gjør det samme hver eneste gang. 7/10
For Bob Hund er ikke like spennende hver gang. Fortsatt gir de ut glimrende plater, og spiller dem energisk og spenstig på konsert. Problemet ligger heller ved at de ikke overrasker, ikke gjør noe uventet, eller sier noe man ikke har hørt før. Bob Hund live er en eksepsjonell stor opplevelse første gangen man ser dem, og dersom det har vært lenge siden man opplevde dem sist. Undertegnede og en konkurrerende kollega var enige om at det sannsynligvis er oss som har blitt blaserte gubber, men uansett; å kreve et snev av nytenkning er ikke akkurat urimelig.
Thomas Öberg tar fortsatt av og på seg trøya gjennom hele konserten, kravler over hver disponerte centimeter, sier smått bisarre, men ganske sjarmerende ting mellom låtene, kaster kjegler opp i luften og setter den på hodet, synger så hjertet dirrer ut mellom tennene. Som før.
 Men (det er et betydelig men midt i all denne tilsynelatende ladde negativiteten) som de likevel låter da mann! Lar man seg ikke rive med av versjonene vi fikk høre av "Ett fall & en lösning" og "Tralala lilla molntuss" er man nærmest erklært død. De gjør låtene fruktbart lenger enn på plate, og tilfører ikke bare typisk indiestøy, men sprellende perkusjon og effektmakeri man må til dub¿ens univers for å høre. Dessuten tror jeg de fortsatt har det rasende morsomt når de spiller, noe som uten tvil smitter over på publikum. De klarer å trenge gjennom den tykkeste pollentåka sommeren nå har bragt på banen, og plasserer fornøyde glis på samtlige fjes i det stappfulle lokalet.
Bob Hund er et fantastisk bra rockeband, med tidvis geniale låter. Sammen med at det faktisk gnistrer det meste av tiden, gjør det ikke det minste at noen av låtene går sykelig fort, at skramlelyder dukker opp fra ingensteds og trommisen bommer på et cymbal. De eier scenen.
Pass bare på, flotte, svenske, gode, søte valper, så dere ikke ender opp som et varemerke på linje med Mc Donalds; man vet altfor godt hva man får, og at smaken er lik uansett hva eller når man kjøper. Den faktisk (jeg kødder faktisk ikke, feinschmekkerdøving!) gode smaken av salt papp og ketchup smaker snadder, den, men ikke for alltid.
Svensk og bra;
*bob hund - stenåldern kan börja
*bob hund - ska du hänga med? Nä!
*First Floor Power - There Is Hope
*Loosegoats - Yucca Mountain
*Silverbullit, live
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon