|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
The Donnas + Randy
 [So What, Oslo, 13. mai] Greit, kom bare her og syt over hvor lite spennende musikere den amerikanske kvartetten er. Har du derimot noe å utsette på deres evne til å iverksette et rockeshow det gnistrer av, mangler du noe vesentlig. 7/10
Svenske Randy, senest aktuelle med albumet ¿The Human Atom Bombs", hadde oppgaven å få publikumet varme i trøya før de fire frøken Donnas skulle sette liv i kåken. Ingen oppgave av særlig stor utfordring, ettersom So What også led under sommerens plutselige varmetokt, og dermed var grisevarm allerede før første gitarriff. Utover akkurat det (ettersom vi er veldig opptatt av temperatur og slikt idag), var So What det eneste riktige stedet for å huse hva som etter hvert skulle komme.
Mens Randy i tidligere år har vært å regne som en svensk, nærmest tro kopi av amerikanske NOFX, har de med tiden beveget seg stadig nærmere street punk, rockabilly og den rocken The Hives er fortreffelige eksponenter av. Heldigvis, for det er - akk - så mye mer spennende, og de gjør dét - o - så mye friskere. Futten sitter på plass, men de har, tross bevegelser i en retning som er fordelaktig, et låtmateriale denne kvelden som ikke alltid fungerer like godt. Glimtvis er det knallflott når de opererer elementer av ska inn der hvor andre ville puttet et dvask midtparti, for så å svine fra seg en serie riff som er vel på høyde med nevnte Hives. De kunne dessuten snevret inn settet, og gjort folk desto mer takknemlige.
For at det var The Donnas som var denne kveldens høydepunkt er unødvendig å se bort fra. De fire ungjentene med samme etternavn (merkelig det der...), som etter hvert har greid strabasen å trollbinde utallige fans med en oppskrift bestående av rockens klisjeer på sitt mest eksplisitte - både innholds- og leveringsmessig - spillekåthet, virilitet og melodi. Ingen kan noen gang ha påstått at de har begått noen musikalske omveltninger, og heller ikke at de er kløppere på instrumentene, men likevel har de vært vanskelige for mange å la være å svelge. Etterfulgt av et tilfreds smil.
De smilene var det mange av på So What.
Den times lange seansen var et glimrende svett og komprimert stykke rockekonsert man sjelden opplever maken til. I den grad The Donnas har hits, kom det mange av dem. Deres siste singel, ¿40 Boys In 40 Nights", ble mottatt med en publikumsentusiasme folk i nagelbelter sjelden viser. ¿Hyperactive", ¿Hook It Up", ¿Get Outta My Room", Judas Priests ¿Living After Midnight", ¿You¿ve Got A Crush On Me", ¿Get Rid Of That Girl", ¿You Make Me Hot" - alle sto frem som nettopp hits denne kvelden. Samtlige fikk rockfolket til å hoppe, nikke, danse og synge med som om det var deres siste time.
Da de gikk av scenen etter to tilbakekomster og en time, ønsket man bare mer. Visst hadde man fått med seg hvordan tempoet var alt annet enn stabilt, men at gitaristen var hakkene bedre enn man hadde regnet med, og at det var varmere enn man kanskje hadde godt av. De kom ikke tilbake, genialt nok. Folk vil føle suget desto lenger, folk vil bruke penger til å kjøpe albumet.
Om de ikke spilte tett, leverte de tett. The Donnas har låter til alle anledninger mennesker under tredve kan relatere til, de viser at man kan få det til å svinge hinsides uten å ha talenter utover det du finner i en kjeller, og de gir fingeren til folk som skal forstå, kreve nytenkning og ha det plettfritt fremført. Det er rock. Rock i klassisk forstand. Uten staffasje og jåleri, men med nok vitalitet og energi til å få trehundre mennesker gjennombløte av kroppsjuice. De oppsummerer det greit med en av sine egne låttitler; ¿Party Action". Dét kan de.
Mer The Donnas;
*www.thedonnas.com
*The Donnas - Turn 21
*The Donnas - 40 Boys In 40 Nights
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon