|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Elbow
 [So What, Oslo, 29. mai] Så redd man var for at man kom for seint. Så hinsides glad for at man rakk det med glans. Elbow trakterete scenformatet både røft og vakkert. 7/10
I Am A Kloot spilte på samme scene for en lenger måned siden, og undertegnede hadde gledet seg som et blått spedbarn. Jeg fikk med meg de tre siste låtene de spilte, og det var attpåtil noe av de flotteste jeg hadde hørt live på lenge. Albumet deres, "Natural History", er selvsagt en trøst, men ikke like levende (selvsagt?) og fantastisk som jeg mistenker at hele den konserten var.
Av favoritter som plutselig dukker opp fra det store Britania om dagen, er I Am A Kloot absolutt blant dem. Også Elbow. Singelen deres "Any Day Now" har skapt kriblinger i kroppen i lang tid, og når jeg etter hvert har fått albumet "Asleep In The Back" inn i systemet, kribler veldig mange av de andre låtene deres også som frydefulle maur i den lange kroppen min. Avfei det kanskje som ordinær pop/rock, så avfeier jeg deg for mangelende sjelsevner og møkk i øra. Streit, men så mye mye mer.
Da man hørte hvordan de åpnet kvelden med nevnte singel uten å skjemme det tilsynelatende krevende soundet på den det minste, ble forventningene skrudd desto høyere. De spilte både den ¿ og nummerne videre ¿ tett og presist, men uten at det av den grunn strammet til slik at det ble stivt og ubehagelig. Grundige, men langt fra på den måten man kunne forventet en kombo fra musikkskolen ville gjort det.
De spiller de rolige poplåtene sine som en soulvokalist ville sunget sine ballader, de spiller rocken sin like intenst, vitalt og innlevende som en funkvokalist på 70-tallet. Vokalist Guy Garvey føler i stor grad, men på et vis som gjør at man tror på det han sier om eksene sine på "Coming Second", eller lengselen på "Newborn", ikke avfeier han som en overpretensiøs poser.
Da de avslutter med den vakre smygeren "Scattered Black And Whites" etter å ha blåst de fleste over ende med "Newborn" i en versjon som var så skarp, presis og støymessig rensende at du sto og fniste nervøst mens du gynget til rytmen, så verden et øyeblikk fullkommen ut. Når man derimot tenkte bare litt etter, skjønte man at det faktisk kunne vært enda bedre dersom de hadde gjort litt mer leven ut av seg. Ved et par anledninger tilpasset de låtene konsertsituasjonen svært overbevisende, og hadde de gjort det like flott flere ganger hadde de nok klatret enda høyere på stigen min.
Klager jeg av den grunn. Å, nei.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon