|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Jello Biafra, spoken word performance
 [John Dee, Oslo, 13. juni] Frontfigur i legendariske Dead Kennedys, Jello Biafra, har en del på hjertet. I nærmere tre og en halv time var det frontalangrep på alt fra tidligere bandmedlemmer, Kapitalismen, ultra-konservative-religiøse, "King George II" Bush og Amerika i sin alminnelighet, for et fullsatt John Dee. 9/10
Biafra har ikke ligget på latsiden siden Dead Kennedys ble oppløst mot slutten av åtti-tallet. I tillegg til å drive Alternative Tentacles, plateselskapet som har stått for flere av de mest interessante undergrunnsutgivelsene som har kommet ut av Amerika de siste tiår, har han stått til valg som borgermester i San Francisco, og nå sist som Presidentkandidat (he he) for "De Grønne" i USA.
Og det er når han er på "hjemmebane" han er best. Hans karakteristikk av Tipper Gore (Al Gore¿s kone) er uforglemmelige. Det samme er hans harselering over den sittende president, som inkluderte en liten bunke A4 ark med presidentens høyst humoristiske "bloopers".
Tipper er for de som ikke kjenner til henne, er tidligere leder for PMRC (Parental Music Resource Center) og er blant annet ansvarlig for "Parental Advisory: Explicit Lyrics" klistremerkene på plater med banning, seksuelle referanser osv. En "Tippersticker" på plata di er ingen spøk, da de største kjedene i USA ikke vil ta inn plater med disse, og plateselskapene følgelig ikke vil gi dem ut når de ikke tror de vil tjene penger på dem.
Men Biafras forhold til Tipper er mer personlig enn som så. Hun er ansvarlig for en flere år lang rettssak mot Dead Kennedys plate "Frankenchrist", som han måtte forsvare mot anklager om usømmelig pornografisk innhold (nemlig et kunstverk av den annerkjente fantasy kunstneren H R Giger). Saken ble til slutt kastet ut av dommeren.
Likevel må jeg si at høydepunktet på kvelden kom da Jello gikk inn i en lengre analyse av "ungdommen-i-dag", med utganspunkt i Columbine tragedien, der noen outsidere gikk amok med skytevåpen og sprengstoff og drepte et større antall elever og lærere, og med et generelt blikk på det amerikanske skolevesen og foreldrenes rolle.
 For det er en svært reflektert og gjennomtenkt Biafra som vet av personlig erfaring hva det vil så å være outsideren i en amerikansk high school. Og selv om gudene skal vite at det ikke er vanskelig å finne feil ved det amerikanske samfunnet, besitter Biafra, i likhet med nå avdøde stand-up profet Bill Hicks, en evne til å vise sammenhengene og å belyse problemene på en måte som gjør at det blir nesten umulig å avfeie dem. Marilyn Mansons musikk får ikke barn til å skyte medelevene sine ("seems kinda obvious, really" ville Hicks lagt til) og Bush er i lommeboka til oljeselskapene.
Men Biafras problem er at han ofte undervurderer europeeres kunnskaper om Amerika, og det engelske språk. Litt for ofte punkteres poenger med at han stopper opp å forklarer betydningen av ord eller forhold I amerikansk politikk eller samfunn som for de fleste av oss (særlig de som er kommet for å se Biafra) er godt kjent.
Samtidig er det noen temaer som blir for lokalt amerikanske for oss (som for eksempel amerikansk sport og bygging av enorme stadioner), men de signalene tok han relativt kjapt og styrte fort over til temaer som var mer tilgjengelige.
Tre timer er lenge, og herr Biafra begynte å bli noe repeterende mot slutten. Men han har en drøm og han er så smittende engasjert og han fremstår så ekte og visjonær at jeg tviler på at jeg var den eneste som gikk derfra I går, og enda har et hodet tungt av tanker.
Til slutt må jeg få gjengi Jello Biafras forslag til et styrket nasjonalbudsjett. Hvordan få rå til å rette opp skjevhetene i samfunnet?
"Tax religion". Ganske enkelt genialt.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon