|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
J Mascis + The Fog
 [So What!, Oslo, 16. juni] I nesten ti år hadde jeg ventet på å høre denne mannens gitar live, og i løpet av to dager, fikk jeg sett og hørt den to ganger, på to vidt forskjellige scener. Forventningene ble innfridd også dem, selv om snadderet kunne vært enda mer. 7/10
Dagen før dette var jeg så heldig å få oppleve Mascis på Hultsfred-festivalen. Scenen var da utendørs og veldig stor. Likevel var det storstas, og det er ikke til å stikke under en stol at jeg er veldig fornøyd med å ha hørt den fantastiske Cure-coveren "Just Like Heaven" live - som han spilte der - eller oppleve at de avslutter med "No Fun", med selveste ex-Dead Kennedys-vokalist Jello Biafra på leadvokalen. Kan neppe forestille meg at det kan oppleves mange ganger til i fremtiden. Kommer sikkert til å glise fra øre til øre av det i lang, lang tid fremover.
På So What var det på mange måter enda bedre. For det første var lyden høy, men ganske ok, og musikken ble i det hele tatt betydelig mer komprimert i klubbsettingen, enn på den enorme utendørsscenen fra dagen før. Dessuten spilte Mascis og the Fog opp "Out there", fra favoritt-Dinosaur Jr-albumet mitt, "Where You Been".
Fra øre til øre...
Synd er det bare at ikke the big J er noen akkurat overivrig eller sprudlende inspirert vokalist. Han har riktignok heller aldri vært det, hverken i alle årene med Dinosaur Jr, eller under sitt eget navn. Nesten samtlige låter, om det er "Wasted" eller "The Wagon", fremføres slik at det høres ut som om han såvidt gidder å klemme ut strofene. Grå i det lange håret, slapp i livet - det er ingen unnskyldning - noe smittende iver er ikke å skue.
Som nevnt en av de tingene han også er kjent som. Vi snakker legende her, på lik linje med Lou Barlow (som jo var med i Dinosaur Jr i bandets barndom), Bob Mould (Hüsker Dü, Sugar), Thurston Moore (Sonic Youth) eller Jello Biafra (Dead Kennedys), og da er det opplagt med mange sidetrivialiteter omkring skikkelsen.
 Best kjent er Mascis likevel som en av de aller beste gitaristene, og det fikk vi også høre denne kvelden. Mannens eksplosjoner av noen gitarsoloer har gitt uttallige frysninger på ryggen i mange år, så også her. Strenger blir endevendt, dratt ut, og tynet for alt de er verdt. En litt lenger solo enn vanlig på den avsluttende "Freak Scene", og publikum er i uvanlig engasjert ekstase.
Ikke så rart, for det er flott, stort, suggestivt, engasjerende og høyt, drivende, brautende og eksepsjonelt vakkert.
En kveld mange sannsynligvis vil minnes med glede - delvis fordi det var en konsert trygt over gjennomsnittet, men mest fordi man endelig fikk høre feedback, mumling og gitarfyrverkeri fra selveste J Mascis. Lenger kunne han gjerne spilt, flere Dinosaur-hits kunne han gjerne spilt... Glad likevel.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon