|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
The Strokes, Quart
 [Idrettsplassen, 6. juli] Med kun to singler bak seg, men en overveldende hype den siste tiden, skulle New York-gutta The Strokes endelig vise et norsk publikum hva de er gode for. Med heftig cool, arrogant holdning og et knippe praktfulle rockelåter vartet de også opp med en flott stund. Disse kommer til å bli store.
Det er blitt hevdet fra visse halvsarkastiske tunger at de representerer en nye type boyband. Til en viss grad stemmer nok det. De ser unektelig veldig bra ut, har flotte, "riktige" klær, bakgunn fra rike familier, tydelig attityd, og musikk som til en viss grad er ganske begrenset. Derimot representerer de også en ny type boyband jeg gjerne forteller hvem som helst at jeg har veldig sansen for. Musikken er tydelig rammet inn i allerede eksisterende musikalske retninger fra New York. Tenk et friskt sammensurium av Sonic Youth, Television og Velvet Underground, men også småplukk fra Talking Heads, Joy Division, Stooges og Stones. Det hele med en diffust anslag av i dag. Tenk punk, tenk slacker, tenk new wave, tenk ufyselig fengende melodier spilt med et visst hovmod, skinnjakke, sigarett mellom fingrene, krakilske gitarer og hamrende, suggestive trommer.
Naturlig nok var ikke publikum overdreven engasjert, det vilte en hel del forventning over plassen. Så er ikke det så merkelig. Den andre av deres to singler er akkurat kommet i butikken, men de har allerede rykte på seg for å være et av verdens beste liveband akkurat nå. Klart det også blir skapt skepsis og håpefull forventning av slikt. Verden trenger åpenbart et slikt band, og når man er blitt fortalt at disse er redningen, er det lett å bli stående med armene i kors og hodet på skakke.
The Strokes innfrir i viss grad. Dette er neppe The Strokes på sitt beste, men det er ikke vanskelig å forstå at de er nødt til å være fullstendig fabelaktige i en annen setting enn på en stor grusplass og strålende sol. Det begynner overbevisende, men langt fra så enormt som håpet og forventet. Så kommer den praktfulle "Barely Legal", og det virker som vi som følger med og bandet selv våkner litt av denne glitrende singel-b-siden.
 Vokalisten ser tilsynelatende ut til å kjede livet av seg, men leverer energisk sang som spenner mellom semi-agressivt og trøtt pludring - stort sett på de helt riktige stedene. De to gitaristene er derimot en annen historie, og trakterer gitarene sine så det låter fett, men også å et vis som nærmest fremstiller dem som modeller for gitarmerket de spiller på. Kanskje kalkulert, men jeg velger å ikke tro det, de er en fryd for øyet.
Videre kommer knallrockeren "New York City Cops", den noe seigere, repetive "Alone Together", helt eventyrlige "Take It Or Leave It", og endelig Last Nite" og "Modern Day" fra den smellflotte debut-Epn ved samme navn som sistnevnte. Enda mer krutt enn på CD, enda heftigere fòr for øret.
De leverte ikke en konsert som vil skrives inn i mange historiebøker, det var det nok litt for jevnt og stabilt for. Skjønnheten lå heller i oppdagelsen av enda flere superlåter enn de vi allerede hadde hørt, og synet av fem unggutter med både stil og nerve til å kunne velsigne oss seinere. Konserten var veldig bra, men ikke gigantisk, skjønner du. Gleder oss som nyfødte blå barn til albumet gjør vi i hvert fall.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon