|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Magnetic Fields + Grandaddy, Quart
 [Hallen, Kristiansand, 6. juli] Beklagelig ble man heftet slik at man gikk glipp av St. Thomas, men heldigvis ikke mer enn at man rakk å bli fullstendig fengslet av The Magnetic Fields. Desserten med Grandaddy var god den også, men da begynte man å bli altfor mett.
Når det kommer til The Magnetic Fields (MF), har jeg egentlig vært av den ydmyke mening at deres "69 Love Songs" ikke helt har fortjent den massive omfavnelsen den har fått. Omkring halvparten har i mine ører vært akkurat så genialt som hevdet, mens den andre har fremstått som skisseaktig ræl. Denne kvelden fremstår også sangene fra siste halvdel som mesterverk, ikke skrålet jeg har hatt for meg tidligere.
Samtlige nummer er fortreffelige, ofte såre popmelodier dyppet i folk- og visetradisjoner. De er som regel svært varsomt fremført ved hjelp av gitarer, flygel og cello, noen ganger andre strenger, og mannen som egentlig er MF, Stephen Merritt, og hans dype, inderlige stemme. Avløst av deres kvinnelige tangentmanøvrerers like jordnære, lyse.
Favoritter som "Come Back From San Fransisco" og "Luckiest Guy On The Lower East Side" og en time andre praktlåter om knuste hjerter og lykkelige øyeblikk, sørget for festivalen høydepunkt hva angår forsiktighet og eleganse parret med stemninger og tekster som gjør at du glemmer alt annet. Eventuelt sammen med The Moldy Peaches som gjorde et nydelig sett tidligere på dagen.
 Etter et slikt sett er det vanskelig å ikke sammenligne når California-bandet Grandaddy ankommer scenen kort tid etterpå. ikke at de ligner hverandre, men på grunn av settingen. Grandaddy har også visse sarte, rolige stemninger, men vet også ¿ i hovedsak ¿ å spille opp fengende pop lesset med både rock og psykedelia. Etter MFs egentlig enkle, men effektive fremføringer, føles Grandaddys anslag av pompøsitet, spesielt på keyboardfronten, mer overflødig. Synd, men slik var nå virkeligheten akkurat da.
Trangen etter øs og volum var fraværende ¿ MF hadde gitt hva man trengte ¿ men Grandaddy gjorde likevel ikke skam på seg selv.
De er en smule beskjedne som personer, men makter å føre sammen agressivitet, harmoni og støy med vellykket resultat. Publikum får høre sanger fra både deres siste, kritikerroste "The Sophtware Slump" og eldre favoritter, og mange virker også svært takknemlige. Men ikke alle. Frontbestefar forteller selv om hvor glad de er i drikke, og at det derfor er litt slitsomt å spille klokka to på natta, og det preger nok også det vi hører. Til tider forsvinner målbevisstheten i låtene helt, og det låter uengasjerende og bråkete. Andre ganger helt som det skal, som nevnt over.
Grandaddy burde absolutt få enda flere tilhengere her i landet, de er et av de beste lo-fi-relaterte de siste par årene, men det spørs om de ikke fikk flere enn en liten håndfull etter denne konserten, tross god innsats. The Magnetic Fields bør derimot ha samlet seg en hel armè fans fulladd med ny inspirasjon og energi.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon