|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
James Carter
 [Alexandria, Molde Jazz, 18. juli] Etter James Carters to siste utgivelser "Layin’ The Cut" og "Chasin’ The Gypsy" (siste også temaet for denne konserten), og ryktene om mannens forrige norgesbesøk, var forventningene store. Carter innfridde også i stor grad, og resultatet var nitti minutter svært vellydende og underholdende glimrende jazz. 8/10
Da han entret scenen og presenterte bandet og kvelden, minet han mest om en gammel traver fanget i en ung manns kropp. Det skulle vise seg at han mest var svært konsentrert, og løsnet etter kort tid, og fremsto mest som en vittig entertainer. Ikke med helt lite alvor i forhold til musikken, og ikke minst med et stort talent.
I forhold til at konserten skulle være en hyllest til Django Reinhardt ble det mindre sigøynerinfluensert musikk enn man kunne forventet. Det var der i stor grad på noen nummer, men mye mindre mengde enn forventet. Ikke så farlig.
Carter trakterte flere saksofoner med en intensitet og glød at det spilte mindre rolle hva som ble fremført.
Vi fikk selvsagt "Chasin’ The Gypsy", og før den tid glødende soloer i dialog mellom Carters saks og Marlene Rice’s ypperlige fiolinspill. Flere lange, imponerende gitarimprovisasjoner sørget også for at sigøynerpreget komtil nå og da.
Fiolinist Rice åpnet også den fantastiske "I’ll Never Be The Same" som tok tempoet betraktelig ned. Som kvalitetsstempel ble det aldri bakgrunnsmusikk av den grunn, bare fengslende og ekstremt vakkert.
Hele den halvannen timen var det umulig å ikke bli fanget av Carters teknikker og dyktige improvisasjoner. Dessuten våget han også å ta uventede, fiffige vrier som løsnet på smilebåndet hos publikum.
Derimot bør det også nevnes at han gjentok seg med noen av elementene, som dermed mistet noe av kraften sin etter noen ganger. Man forventer liksom ikke slik av denne mannen.
Mens bassen holdt drivet overbevisende gjennomgående, var derimot trommedelen hakket overkjørende da de andre fremførte side deler. Til en viss grad skjemmende, men aldri i nærheten av ruinerende.
Marlene Rices fiolin, Tony Cedras (tilgi meg om det er feil navn) gitar, og i høysetet, James Carters saksofoner, tok overhånd over både ører og oppmerksomhet. La oss håpe han snart kommer tilbake.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon