|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Steve Harley, John Dee
 [Oslo, 5. sept, 01] Det er ganske spesielt å gå inn på en konsert, og etter kort tid oppdage at man er den desidert yngste i hele lokalet. Slik var det for meg på Steve Harley sin konsert på John Dee på onsdag.
Steve Harley er et typisk syttitallsfenomen, og har siden sin storhetstid stort sett reist rundt og levd på gamle låter. Det må innrømmes at den eneste låta jeg hadde hørt av mannen før denne konserten var den geniale "Come Up And See Me (Make Me Smile)".
Som nevnt var det tjukt av gamlinger i lokalet (den nest yngste var Finn Bjelke), og jeg følte meg rett og slett ikke helt hjemme. Men hva er vel bedre enn musikk hvis en menneskemasse skal forenes. Og det må jeg si Steve Harley klarte denne kvelden. Ikke at jeg fikk så utrolig mange nye venner denne kvelden, men jeg følte meg absolutt velkommen etter et par-tre låter.
Steve Harley stilte opp kledelig antrukket i dress, med kassegitar rundt halsen og en gitarvirtuos med mullet som akkompagnerende kumpan. Dressen ble fort svettet vekk etter hvert som Harley spilte seg gjennom et sett som garantert besto av mange gamle hits.
Publikum var hele tiden med, og det utartet seg en trivelig, om enn noe forfyllet dialog mellom artist og gulv. Artisten virket klinkende edru, mens publikum veivet med ølglassene og ropte på låter.
.jpg) For min del var selvfølgelig det fineste øyeblikket da han etter nesten 2 timer satte i gang med "Come Up and See Me", og det virket som også publikum hadde ventet på denne klassikeren. Det var dessuten virkelig fornøyelig å se publikum tenne opp zippolighteren på de roligste balladene, og bivåne de fulleste iblant dem bruke rundt et halvt minutt fra de stakk armene opp i været til de fant rytmen de skulle klappe etter.
Det som alltid er irriterende med gamle artister som har spilt sine låter altfor mange ganger, er hvordan de alltid gjør om på vokalrytmen i forhold til originalinnspillingen. Kanskje bare en bagatell, men veldig merkbart når man hørte syngingen fra publikum sammenlignet med artistens. En skikkelig uting spør du meg!
Det er vanskelig å gi karakter til en slik konsert. En konsert er jo som regel 80% subjektivitet og 20% objektivitet. Sin egen dagsform og hvor høyt man selv setter artisten er alltid viktigere enn artistens innsats og publikumsmottagelsen. Jeg hadde uansett en fin stund med Steve Harley, og det kan jeg banne på at resten av lokalet også hadde.
Den beste kommentaren fra scenen denne kvelden må uansett ha vært Steve Harleys sylskarpe observasjon som kom i form av ordene: "There’s no way I’m the oldest man here now..."
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon