|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Tindersticks, Oslo Konserthus
 [Oslo, 15. okt. 01] Med strykerensemble, alvorlig mine og låter som spenner mellom nattsvart, cinematisk drama og bittersøt soul, gjorde den engelske sekstetten alt riktig i Oslo Konserthus. 9/10
At Tindersticks har gjennomgått en rivende utvikling de siste årene, mot enklere og mer lavmælt elegante musikalske terrenger, ble særdeles tydelig i løpet av den halvannen time lange reisen gjennom bandets diskografi. Jeg nevner dette fordi det er et faktum verden burde bejuble, men i stor grad har valgt å ignorere, og i tillegg fordi det faktisk var gromsoulen fra "Simple Pleasures" og "Can Our Love..." som fikk sjelen til verke som verst under mandagens konsert. På en god måte, vel å merke.
I utganspunktet akustiske, dempede låter som "Sweet Release" og tittelsporet fra sisteskiva fikk en vitaminsprøyte i form av enkle, men smakfulle strykerarrangementer, og Stuart Staples’ styggvakre røst mumlet fram sine kjærlighetserklæringer med en tilstedeværelse som - i likhet med en Cohen eller en Dylan - gjør det tydelig at naturlige begrensninger ikke har noen sammenheng med stemmeprakt.
Det høres patetisk ut, denne stadige terpinga på den tapte eller bortkastede kjærligheten, hendene som aldri møtes og tida som passerer oss og våre muligheter, og - javisst - det er patetisk. På samme måte som Otis Redding, Scott Walker og Al Green var det, på himmelravende vis, troverdig på grunn av intensiteten og skjønnheten som ligger bak det hele.
Det er klart: Som gammel Tindersticks-fan vil det alltid være låter man savner i live-sammenheng. For min del ville det ikke gjort noe om "Rented Rooms", "Tiny Tears" eller "No More Affairs" ble framført med de tretten ekstrastrykerne delikat tilstede, men det gjør ingen verdens ting at de uteble, sånn som det dirret av de ti-femten komposisjonene de faktisk spilte. "Trouble Every Day", for eksempel, fra soundtracket til filmen med samme samme navn, er både rykende fersk og skremmende vakker. Den ble høydepunktet fra en mektig, mektig konsert.
Oslo Konserthus er en ideell arena for denne typen musikk, uten at det vel finnes for mange som opererer innfor akkurat samme lydlige landskap som disse folka - verdig, selv uten dress- og slipstvang. Ei jente begynte å danse i midtgangen foran scenen på den siste låten, helt alene. Hun koste seg. Det gjorde vi andre også.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon