|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Ron Sexsmith, John Dee
 [Oslo, 4.november, 01] Den kritikerroste kanadieren Ron Sexsmith er aktuell med sitt fjerde album "Blue Boy", og søndag gjestet han Oslo med band. 8/10
"I Brought A Song Into This World/ Just A Melody With Words", synges det innledningsvis i låta "This Song", som er hentet fra mannens siste album, "Blue Boy". Det er selvfølgelig så mye mer enn det. Selvfølgelig fordi dinosaurer som Paul McCartney og Elvis Costello ikke trykker artister til brystet uten grunn. Selvfølgelig fordi han er en musiker og tekstforfatter i toppsjiktet. Selvfølgelig fordi han har en stemme full av kraft, mykhet og sårhet. Selvfølgelig fordi han er full av historier. Og ekte.
Med seg denne kvelden hadde Sexsmith en batterist (som også strøk varsomt og sensitivt på cello'en i "April After All"), gitarist og bassist, som alle bidro sterkt til at kvelden ble så vellykket som den ble, blant annet ved hjelp av vakre koringer.
Selv om publikum virket svært så årvåkent og fulle av respekt, dukket det av og til opp noen som virket å være ute av stand til å ta vare på seg selv. Jeg tenker selvfølgelig på den evinnelige hoyinga og skrålinga i de partiene som - ok, jeg er en myk mann - appellerer til varme følelser. Vi lar det ligge der.
Kvelden åpner med "Tell Me Again", før den fortsetter med "Cheap Hotel" og "This Song". Alle hentet fra "Blue Boy"-albumet. Det blir bortimot halvannen time med en Sexsmith som er sugen på å servere både nye og eldre låter, og det er lenge siden jeg har kost meg så inderlig på konsert. Ron Sexsmith sniffer på så mange sjangre, og sammen med sine tre hjertebarn - som utviser en nesten like sterk karisma som mesteren selv - befinner han seg i en smeltedigel av rock, melankolske viser, softjazz, og blues, for å nevne noen.
Det ligger en kontrollert usikkerhet over Sexsmith (han gjør det heller ikke enkelt for seg selv ved å troppe opp i brune skinnbukser, en grå, dressjakkelignende sak, og et hår som får Ryan Adams til å virke som Adam & Eva-modell, men skitt la gå) når han fremfører låter og høydepunkter som "Keep It In Mind" (et befriende driv, og jeg vugger frem og tilbake med resten av bandet), "Thirsty Love", "Tell You" og "Fallen" (Sexsmith, tangenter og ekte tristhet. Jeg gråter nesten).
For å nevne noen. Dessuten gjør han og resten av bandet etterhvert en fantastisk versjon av blant annet Leonard Cohen's "Heart With No Companion". Når Cole Porter's "Everytime We Say Goodbye" fyller lokalet, må jeg kjempe for å holde tårene tilbake. Det går bare akkurat. Bare så synd det var langt i fra fullt på John Dee denne søndagskvelden.
Jeg vet hvor jeg burde ha vært, og jeg er uendelig glad for at jeg var der.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon