|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Nanci Griffith & the Blue Moon Orchestra, Rockefeller
 [Oslo, 7. nov, 01] Countrydame med publikumstekke på Rockefeller.
Nanci Griffith har en ekstremt vakker stemme, og det fikk man tilstrekkelig bevis på i går. Det er i countrymusikken en må lete hvis man vil ha vakre kvinnestemmer med sjel.
Jeg ble overveldet da jeg entret Rockefeller denne kvelden, for jaggu starta hun ikke med en av de få låtene jeg på forhånd hadde hørt av henne: ”The Speed of the Sound of Loneliness”. Den hadde jeg egentlig håpet på å kunne få servert sånn mer mot slutten, men det skal tydeligvis svi litt å komme for sent til en konsert med Nanci Griffith.
Det var et voksent publikum på Rockefeller denne kvelden. En overvekt av rootsrockere med måne og sort skinnjakke og deres følge, men selvfølgelig også et par kåbbåier i full utrustning (minus pistol).
Damen så virkelig gammel ut på scenen, men sang så fint og friskt at jeg ikke har hørt maken på veldig lenge. Bandet hennes var også av eldre årgang, selv om en ved siden av meg hevdet at Nashville-damen på annenvokal så ut som Per Heimly.
 Mye av låtutvalget var tatt fra Nanci Griffiths siste plate ”Clock Without Hands”, men vi fikk også eldre sanger skrevet av ymse låtskrivere. Cowboyene i baren likte nok best de raskere låtene, for da fikk de rytme i beina og danset noe som best kan beskrives som en blanding av pistolpolka og squaredancin’.
Nanci Griffith er tydeligvis et følelsesmenneske, og det var ikke måte på hvor mye hun hadde på hjertet mellom låtene. Personlig selvutvikling og krigens ondskap var temaer som ble grundig behandlet i løpet av kvelden. Fine ord alt sammen, men jeg var i hovedsak tilstede for å høre henne synge.
Det blir mye flinkisaktig spilling på konserter som dette, men det å høre Nanci Griffiths stemme i levende live var så absolutt verdt besøket.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon