|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Mogwai, Rockefeller
 [Oslo, 24. nov, 01] Positive ordelag sitter løst etter en konsert som den Mogwai gjorde denne lørdagen. Eneste aber var et usmakelig lydnivå. 9/10
Allerede etter to takter strømmet folk til baren for å kjøpe ørepropper. Du vet, disse gule som i stor grad stenger det meste av lyden ute, men som tross alt hjelper til med å forhindre at hodet ditt sprenger. Denne kvelden en streng nødvendighet. Man går heller glipp av et par detaljer enn hørsel for resten av uka (de som faktisk gikk i gulvet denne kvelden forsøkte sannsynligvis noe annet, og har garantert – mildt sagt- sus i hodet i dag). Selv bakerst i lokalet, med disse lyd-eliminererne i øra, ble det tidvis uutholdelig. På slutten av konserten kjente man svakt at kvalmen kom sigende. Rockefeller skal være glade for at ikke et eller annet tilsyn var på plass med lydmålerne sine denne kvelden.
Så skal det sies, og jeg kan fint høre argumentene, at kanskje, kanskje ville ikke konserten vært det samme, like strålende, dersom lydnivået ikke hadde vært slik. Pisspreik er alt jeg gidder å mene om det nå. Det finnes faktisk visse grenser.
Uansett, på tross av, og hvasomhelst, var kvelden intet annet enn hypnotiserende. De som kjenner Mogwai, noe enhver burde unne seg selv å sørge for, vet hvordan de med et driv hinsides sunn fornuft kan mane frem hypnotiske tilstander av soniske gitareksplosjoner, for deretter å male om og om igjen på forsiktige, men detaljrike vuggesanger fra en annen dimensjon enn vår. Denne kvelden gjorde de akkurat det hele veien. Hvert slag fra trommene var som satt der av en høyere makt, hvert strøk over gitaren, hver eneste tangent, knapp og bryter traff perfekt. Mogwai fungerte helhetsmessig som et strøkent maskineri som sakte, men, ahhh, så sikkert, bygde opp, dro publikum til tantriske høyder, for å lulle oss behagelig, men aldri intetsigende ned, og inn i noe som mer lignet en tilstand enn en ordinær konsertopplevelse.
Som kjent er Mogwai først og fremst et instrumentalband, selv om de (som på sin siste, glimrende plate, ”Rock Action”) også tok et par av vokalnummerne sine. De sier derimot ikke stort, men her kommer også (det dessverre klisjéfulle, men faktiske) poenget; de kommuniserer med instrumentene sine. Publikum blir ikke engasjert av hausende prekener eller treffende tekster, men av den særdeles kompakte stemningen de skaper. Det var umulig å ikke ta del i det her også. Selv om man måtte kjempe tappert mot den unådige lydveggen, lot man seg flyte rundt, opp og ned, på Mogwais fantastiske hypnose.
Sannelig om jeg ikke skulle skrudd karakteren helt til topps om det ikke hadde vært for volumoverdrivelsen. En like suggestiv og drivende musikkopplevelse husker jeg nesten ikke forrige gang jeg hadde. Enhver Mogwai-fan må ha hatt litt av en opplevelse denne kvelden. Vi visste at de var gode, sant, men ikke at de stod i ledtog med det overnaturlige.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon