|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Therion + Madrigal + My Insanity, Betong
 Pandemonium Metal Club [Oslo 11. des] Therion i full majestet på metal-tradisjonsrike Betong. Christofer Johnsson, bandets maestro, har klart å skape et live-uttrykk som inkluderer alle Therion-beistets hoder i ett og samme show.
Årene har gått siden sist jeg gjestet Betong. Den gang het stedet Alaska og var vertskap for Morbid Angel, Entombed og Deicide for å nevne noen få. Death metal nights ble det kallt. I disse lokalene svettet jeg og mine medsammensvorene ut noen liter til ære for band etter band. Det ligger tradisjoner i disse veggene. Nå er det Pandemonium Metal Club og Betong som arrangerer, måtte de gjenreise dette stedet til dets tidligere status.
Therions support skulle være Evergry, men vi fikk se My Insanity og Madrigal. Begge disse spiller seig og sår depresjons-metal. Det skulle vise seg at to forholdsvis ukjente band av denne sorten er ett for mye på en kveld. Erfaring tilsier at mange sliter litt med å få slik musikk til å henge skikkelig på greip live. My Insanity åpnet for et litt tilbakeholdent publikum, og brukte mye tid mellom låtene på å gnåle og skåle seg til litt tettere oppfølging fra skaren. Musikken var grei nok, og My Insanity burde definitivt holdt seg til den.
Madrigal er Nuclear Blasts nye håp på den atmosfæriske siden om jeg tolker signalene derfra rett. Musikken er mer infløkt enn det My Insanity kommer med. Det overrasket meg derfor en del å kunne konstatere at musikerene ikke var eldre enn de var, for låtene er såpass velarrangerte at det tyder på en del erfaring. En typisk Madrigal-låt siger oppover uten at man helt registrerer den oppadgående kurven før man er på toppen. Det er litt Katatonia over dette, og det får smilet fram hos meg i hvert fall. Jeg skulle gjerne sett Madrigal foran et publikum som ikke allerede har fått sin dose med slik musikk.
Therion var innom i ’98. En god opplevelse, men uttrykksformen sto ikke helt i stil til musikken. Therion begynnte som et rent death metal band, men har utviklet seg til death metal med symfoniorkester og kór. Nå, mange konserter og to album senere, har Chrisofer Johnsson løftet det hele opp på et nytt nivå. Gassfakler og et kór bestående av tre kvinner og tre menn dannet en smeisirkulær bakgrunn. Det hele ble et alter i makroformat, med multikunstneren selv i sentrum. Han banget og poserte løs sammen med de tre andre metalmusikerene. Mot det nesten stoiske kóret ble helheten tatt vare på også visuellt, selv om symfoniorkesteret glimret med sitt fredig innspillte fravær.
En reise gjennom hele Therions karrieré og litt av metalens historie intet mindre, var det publikum fikk. Foruten symfoni-metal inkluderte forestillingen death og heavy metal, og en liten hyllest til Accept og Karl Orf. Stemningen i salen bølget frem og tilbake i takt med det høyst varierte reportoiret. Ved hjelp av hyppige gitarskifter, og ikke mindre enn tre forsangere, ble følelsen i de forskjellige partiene tatt vare på. Små subtile endringer i lysbruk og sceneoppsett fulgte også med hver akt av forestillingen. Jeg har sett mange band streve med langt mindre sprang enn dette. Showet må utvilsomt ha tatt sin tid å øve inn. Så bukket da også Christofer Johnsson etter hver bolk som den dirigenten han er. Det gledet meg spesielt at gamle låter var børstet støv av og tatt inn i varmen. Jeg er overbevist om at det lå en fortellerånd bak sammensetningen av setlisten.
Høydepunktene ble nok materialet fra gjennombruddsalbumet ”Theli” og oppfølgeren ”Vovin”, men mange vil nok sjekke ut hva Johnsson og co. ga ut før dette etter denne konserten. Etter å ha kost meg med nesten alt hva jeg kunne ønske meg av en Therion-konsert har jeg bare en liten bønn å komme med: La ”The Beauty In Black” få være med neste gang.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon