|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Konsert for en landminefri verden
 [Oslo Konserthus, 20. jan, 02] John Prine, Steve Earle, Nanci Griffith, Emmylou Harris og Elvis Costello er ikke akkurat noen beskjeden lineup. Det var ikke denne konserten heller.
Med et banner i bakgrunnen som viste tydelig at dette var en «Campaign For A Landmine Free World», og alle inntekter fra den utsolgte konserten uavkortet til den amerikanske Vietnam-veteran-organisasjonen VVAF, introduserte Emmylou Harris den siste av en rekke konserter til dette formålet. Harris har i flere år engasjert seg i kampen mot landminer, og har også gått i bresjen for dette prosjektet som også har inkludert de andre artistene.
Bortsett fra Bobby Mullers – selv skadet etter å ha tråkket på en landmine under Vietnam-krigen, og president i VVAF - tankevekkende appel, var det lite utover det som bar preg av grunnen til at vi var der. Griffith og Harris’ silkeskjerf fra Kambodia ble riktignok auksjonert bort, og gikk for 9500 kroner, men så var det bare såre hyggen. Alle til stede satt forhåpentligvis uansett med det underliggende budskapet i bakhodet.
Mens samtlige hele tiden sitter på scenen, åpner Harris med ”Red Dirt Girl”, tittelsporet fra hennes siste album. Deretter går oppmerksomheten på rundgang mellom de fem, med Costellos ”Indoor Fireworks” med Harris på suveren harmonikoring som definitivt høydepunkt.
 Andre del intensiveres desto mer. I første del gjorde de to låter hver, og fortsetter slik. En stund.
Griffith spiler storslageren ”Speed Of The Sound Of Loneliness”, naturligvis til publikum store begeistrelse, Harris imponerer igjen, nå med “Boulder to Birmingham”, og Costello holder standarden ved like. Denne gang med en heseblesende versjon av ”Ship Building”, hvorpå Earle illustrerende utbryter Fuck me, I quit. For de interreserte spilte Costello også to nye låter.
Mot slutten er kombinasjoenen av hvem som bidrar på hvilkes låter desto mer utvisket, og stemningen stiger desto mer. Konserthuset med sine 1400 besøkende, er overraskende intimt, og både musikere og publikum er tydelig innstilt på å skape en uforglemmelig kveld. Med disse artistene, hver av dem som bautaer å regne, skal det også mye til for at det blir fullstendig fiasko.
I siste runde med ekstranummer starter Earle med ”Ft Worth Blues”, Costello fortsetter med ”American Without Tears”, før Prine – kveldens klovn, men ikke mindre overbevisende – avslutter med smellvakre ”Paradise”. Et verdig punktum på en viktig og strålende kveld.
For mer informasjon om organisasjonen, sjekk www.vvaf.org
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon