Startside

Meny
Skolestiler
Uteliv

Aktivitetsguiden

Reise
Sex & Love
Sport & Fritid

Mobil

Arkiv
Nyhetsliste


Mest lest
Mest populært nå
NettGuide
NettGuideNytt
- Kurs
- TOEFL
- Fritidskurs...
- snutt.no
- Kjerringråd
- Norwaydisc

15 mins of fame
NAV
1. juli 2006 ble Trygdeetaten og Aetat lagt ned og erstattet av en ny arbeids- og velferdsetat, NAV.
Quiz
- MUSIKK QUIZ
- SportsQuiz
- Geografi
- TV-serier
- Fotball
- Film
- Musikk
- Musikk, II
- Allmen oppdagelse
Du er her: propaganda.net-> Musique
Inferno dag I, Rockefeller/John Dee
Av Redaksjonen Utskriftsvennlig versjon
[Oslo, 29. mars] Så mye kan man få ut av to dager. Alle sanser erobres og lenkes ubønnhørlig til alt hva metal er. Infernofestivalens første dag.


Egentlig var det enda større. Særlig rett før, men også straks etter selve festivalen har mørke skapninger rørt seg på oslos scener. Det var det god grunn til. Vårt første møte med festivalen var en kø så lang som Midgardsormen selv. Det skulle bare mangle at det ble utsolgt, men det gjorde at vi gikk glipp av to band.

Vel inne og behengt med akkrediteringer hilste Scariot oss velkomne med heavy metal. Som nyutslupne kyr om våren skulle vi fylle begere, utforske konsertlokaler og kikke over salgsområder. Opplegget var i hovedsak som i fjor med enkelte forbedringer, men jeg savner kreasjonene til Spacebrain.

Nokså ukjente Eternal Silence ga en ganske god konsert på John Dee. Med et par demoer bak seg har de lagt listen høyt med sin episke black metal. Noen partier tiltalte meg absolutt, men en del av krumspringene kunne jeg klart meg uten. Eternal Silence viste at de sitter inne med potensiale, og de vil sannsynligvis gjøre seg mer bemerket i fremtiden.


Herfra gikk det hardt for seg med høydepunkter i kø. Carpathian Forest er for meg en god årgangsvin. Deres konservative black metal har bare blitt bedre og bedre uten å bli ett eneste hakk mer moderne eller hyggeligere. Blod, nagler og kjetting harket ut iskaldt menneskehat, og folk elsket det. Nytt og gammelt, god hatsk reaksjon likeså. I disse tider med Spellemannspriser o.l. trenger vi flere slike grimme band for å bevare likevekten.

Hovedscenen skulle etterhvert befolkes av Aeternus og deretter Behemoth, to band jeg hadde satt en ring rundt i programmet. Det fungerte slik at det hele tiden foregikk noe på en av de to scenene med litt overlapping. For vår del ble den stigende stjernen fra Sogndal, Windir, og veteranene i Minas Tirith musikk til nakkemusklenes pauser.

Skulle jeg på forhånd valgt ut bare ett band å bivåne ville det blitt Aeternus. Dette bandet har så mye av det jeg setter pris på. Settet var selvsagt altfor kort og manglet gamle låter, men slik er rammene på festival. Ares & co. fokuserte på det raske og brutale fra de to siste skivene, akkurat som jeg selv ville ha gjort i deres sted. Jeg koste meg godt med skalleknusere som ”Resurrection”. Et par låter savnet jeg dog, særlig ”Denial Of Salvation”, men Aeternus fornektet seg ikke – god gjengivelse av materialet med den brutale innlevelsen live-formatet skal ha. Jeg hadde likevel forventet meg enda litt mer, og da særlig fra publikum. Reaksjonen var entusiastisk aggresiv, bare ikke så brutal som jeg hadde forventet.

Behemoth er det polske black metal bandet som har vridd seg mer mot death metal. Jeg har ikke hengt helt med på hele band-historien, uten at det skyldes noe annet enn unnfallenhet. For et feiltrinn. Folk var i det rette humøret halvtimen etter Aeternus gikk av scenen. Dette ble det definitive høydepunktet for vår del denne kvelden: Behemoth er brutalt og sylskarpt slik bandet fremstår i 2002. Fotograf Alex og jeg var kun to av mange som ikke kunne unngå å la håret fly. Behemoth sloss seg liksom gjennom låtene. Det virket som musikken ble kjappere og mer fiendtlig innstilt for hvert nummer. Igjen lot jeg meg irritere av fetivalformatets begrensninger. Dersom Påskeharen hadde holdt til i Polen ville jeg ønske meg Vader, Behemoth og Decapitated på en sølvscene.

Det var med fuktig hår og hengslete nakke vi gikk ned til John Dees langt mindre scene for å ta Oslo-bandet We i nærmere øyensyn. We spilte syttitallsinspirert doom, men med unntak av vokalisten og hans bevingede fløyelspyjamas evnet ikke bandet å fange oppmerksomheten, langt mindre trollbinde publikum.

Dermed bar det opp på Rockefeller igjen, hvor det var opp til Dimmu Borgir å avslutte festivalens første halvdel. Med sin etterhvert solide live-erfaring entret bandet scenen for å avlevere en strømlinjet forestilling. Utallige lyskastere og to dusin ildsøyler fylte salen med mykje lys og mykje varme i løpet av det knapt halvannen time lange settet. For mange av de fremmøtte var trolig Dimmu Borgir kveldens hovedattraksjon og det tett befolkede scenegulvet virket fornøyd med bandets gjennomgang av nytt og gammelt materiale.

Etter de akk så obligatoriske ekstranumrene bar det ut i påskemørket, på jakt etter mer drikke. En aften med stor musikalsk variasjon og tilfredsstilt nysgjerrighet var tilbakelagt og den neste lurte litt bakom soloppgangen.


Les også
- Inferno Dag II, Rockefeller/John Dee
- U.D.O., Rock In


Kommentarer fra brukere

Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)
Tips en venn om denne artikkelen

Din venns e-mail   Ditt navn   Din mailadresse  
        

propaganda.net :
The Crisis of Credit Visualized
The Short and Simple Story of the Credit Crisis. Fin animasjon som forklarer mye om det som skjer.


The Crisis of Credit Visualized from Jonathan Jarvis on Vimeo.


    Vinner kåret i Propagandas sommerkonkurranse – En ukes surfcamp på Stad!


Sjekk hvem som stakk av med premien: Syv overnattinger på Surfcamp med frokost, daglig instruksjon, bruk av surfeutstyr, foto-cd og transport til surfespotene.

>> les hele saken >>

annonse


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish