Startside

Meny
Skolestiler
Uteliv

Aktivitetsguiden

Reise
Sex & Love
Sport & Fritid

Mobil

Arkiv
Nyhetsliste


Mest lest
Mest populært nå
NettGuide
NettGuideNytt
- Kurs
- TOEFL
- Fritidskurs...
- snutt.no
- Kjerringråd
- Norwaydisc

15 mins of fame
NAV
1. juli 2006 ble Trygdeetaten og Aetat lagt ned og erstattet av en ny arbeids- og velferdsetat, NAV.
Quiz
- MUSIKK QUIZ
- SportsQuiz
- Geografi
- TV-serier
- Fotball
- Film
- Musikk
- Musikk, II
- Allmen oppdagelse
Du er her: propaganda.net-> Musique
EN STOR DOSE PLACEBO
Av Redaksjonen Utskriftsvennlig versjon
Rockefeller, 23. november


Ca. 1200 (utsolgt) Om man så er dedikert fan eller ikke- Placebo gjorde en fantastisk oppvisning i rockens mange skikkelser denne torsdagskvelden. Et rutinert band, med gode låter, sørget for en kveld i høydepunktets navn. 9/10.



Etter nesten fem år og to album med sex, dop og de to store R´ene i fokus er Placebo tilbake med sin tredje langspiller, "Black Market Music", og klare for sitt første Norgesbesøk siden konserten på Quartfestivalen i fjor sommer. Bandet er Londonbasert, men kan vel knapt kalles britisk. Sanger og låtskriver (også kjent for sitt androgyne utseende) Brian Molko har skotsk-amerikanske aner, men har bodd bl.a. i Luxemburg og Libanon, bassist Stefan Olsdan er svensk, mens trommis Steve Hewitt er den eneste vaskeekte briten i bandet. Placebo så kveldens mørke så smått i ´94, men fikk ikke platekontrakt før i ´95. Debutalbumet "Placebo" med MTV hiten "Nancyboy" fra ´96, kan best beskrives som underprodusert, men med mye nerve og bra pop/rocklåter som handler om, tja. for det meste sex. Kan høres platt og kjedelig ut, men bandets unike sound og Molko´s særegne tekster gjør at skipet seiler stolt, om enn med noen glamklisjeer i lasten.Oppfølgeren, den langt mer velpolerte og forseggjorte "Without you I´m Nothing" er (som tittelen er inne på) nærmest soundtracket for folk som har blitt dumpa. Denne plata er langt mørkere og mer melankolsk enn sin forgjenger, men har en utrolig dynamikk, og i likhet med "Placebo" tekster som kan sende lytteren rett i puta med trynet fullt av tårer. Konseptet og ikke minst tittelen kan være et tveegget sverd fordi man lett høres pompøs og teit ut, men London-trioen varene med en overbevisning det står stor respekt av. Mange vil sikkert huske platen for "Every you every me" fra filmen "Cruel intentions" og den massive radiohiten "Pure Morning". Det nye albumet "Black Market Music", har jevnt over falt i god jord hos kritikere rundt omkring i verden, skjønt få kan enes om hvorvidt det virkelig overgår de to første platene. Før den ble sluppet, snakket bandet mye om at de hadde skiftet angrepsvinkel og blitt mer voksne. Og mens "Without you." var en endeløs stemningsmessig hangover skulle "Black Market Music" være "skiva som gikk ut på byen igjen". Sminkefaktoren er betraktelig lavere, lyden noe glættere og tekstene mer modne. I forkant av albumet kom to singler ("Taste In Men og "Slave To The Wage") som har surret og gått jevnlig på diverse radio- og TV-stasjoner. Når man så drar på konsert for å se de tre herrene opptre, er det m.a.o. ikke helt uten forventninger: I kofferten har de et knippe skikkelige hitlåter, i tillegg til en rekke mindre profilerte, men ikke desto mindre glimrende sanger å bygge et repertoar ut ifra. For ikke å snakke om en røslig bande med dedikerte fans som ikke går av veien for å lage liv (jmf. Roskilde/Quart ´99) i salen. Gode forutsetninger for en vellykket aften. Det er heller ikke spart på det visuelle; scenen på Rockefeller er full av lysrigg, og stæsj som helt klart var ment for å brukes i større sammenhenger enn i Oslos lille rockebule.


Lysene, slokkes akkompagnert av "Theme From Funky Reverend" (en B-side fra "Taste In Men"-singelen), og hylene fra jenter som helt sikkert ikke er gamle nok til å komme inn, så vel som brøl fra velvoksne karer fyller rommet. Placebo er i huset. Ingen tvil om det. Knøttlille og syltynne Brian Molko kommer slentrende ut på scenen, for anledningen antrukket i en lang sort blazeraktig jakke, håret gredd bakover og en real dose eyeliner og ansiktsglitter. Uten videre nøling drar de i gang "Black-Eyed", etterfulgt av bl.a. "Days Before You Came", "Scared Of Girls" og "Haemoglobin". En massiv cocktail av knyttneven-i-lufta-rockelåter som får det til å rable fullstendig for de fleste som har samlet seg foran scenen. Selv om lyden kunne variere rundt om i lokalet var lyden "på gølvet", klokkeklar og passelig høy allerede fra første låt, noe som hører med til sjeldenhetene på konsert. Og bandet som på ´99-turneen tidvis skranglet, er nesten ikke til å kjenne igjen. Tighte som fy, selvsikre som skikkelige rockestjerner skal være og svært proffe i sin opptreden. Backet opp av en temmelig anonym gitarist/elektrostøymaker på sidelinja, låter de langt fyldigere og naturtro enn tidligere, og med en særdeles smakfull lyssetting, får tre tøffe typer det ekstra lille dyttet opp til godhøyden.

Bandet blander sanger fra alle platene, noe publikum tydligvis setter pris på, og "gamle travere" som f. eks. "Allergic (To Thoughts Of Mother Earth) og "36 Degrees" får i gang allsangen for alvor. Uten at de hadde så fryktelig langt til mål har Placebo vunnet publikums tillit, men det er vel fortjent. Det er få dødpunkter å skrive hjem om, bortsett fra enkelte rockepartier (f. eks. i "Bionic") som kan bli noe lange og en smule retningsløse, men før man rekker å tenke særlig på det, dempes det hele ned med en fantastisk intens, og nærmest sakral "My Sweet Prince". Molkos nasale stemme maner ut sorgen med vispetrommer, gitar og piano i bakgrunnen. Videre domineres settet av sanger fra den siste skiva; "Special K", "Commercial For Levi", "Passive Agressive" og singelhiten "Slave To The Wage" for å nevne noen. Delvis en svakhet, fordi deler av det nye materialet er en del svakere enn mange av de gamle slagerne, men til bandets fordel kan man igjen si at disse nye sangene kommer mer til sin rett i en
livesammenheng enn på plata. En stor fordel er det iallefall at de nå har sanger som lusker mer i midten av "beinhard" og "klinelåt", og ikke bare det ene eller det andre, slik som før.

Ett av konsertens virkelige høydepunkt kommer etter bandet har gått av scenen et øyeblikk, og returnerer med bassist Stefan Olsdal bak tangenter for en tåredryppende vakkert omarrangert "Teenage Angst". På plata er dette en god gammaldags poppa rockelåt, men torsdagens utgave var en langt seigere og mer sørgmodig pianoballade, nok engang med herr Molkos stemme i fokus. Vi tror han så gjerne når han synger; "since I was born I started to decay." Riktig vakkert er det.

Det store hitregnet kommer først etter andre pause fra rampelyset. "Blockrocking Beats"-sampelen som innleder "Taste In Men" får gå lenge og vel mens publikum hoier og skriker, før trommis Hewitt legger takt til tone. Denne låta en tendens til å virke ensrettet på plate, men liveversjonen er langt mer troverdig. Fengende og dundrende. Svært bra greier. Selvfølgelig får vi også kanonhiten og gjennombruddsslageren fra ´96 "Nancy Boy", en ode til dop og frisinnet seksuell utfoldelse ("eyeholes in a paperbag, the
greatest fuck I ever had"), noe som får folk i salen til å gå fullstendig fra konseptene. Stemningen når taket uten problemer. Bare synd at det synes at bandet har gått temmelig lei av denne sangen og at den virker litt malplassert sammen med de andre låtene i settet (Placebos svar på Radioheads "Creep" kanskje?). Og helt til sist får vi storslageren "Pure Morning" som utarter seg til et feedbackmonster av en avslutning. Langt mer potent og dynamisk enn slik man er vant med å høre den. Placebo går av scenen til stormene jubel fra et fullsatt Rockefeller som fikk det de kom for og mye mer enn som så. Naturligvis er det umulig å gjøre alle fornøyde, og flere vil kanskje hevde at bandet er tåper som bare spiller på image, men for bandets mer dedikerte fans var dette utvilsomt en kveld av de helt store.

Mangt kan sies om Brian Molkos framtoning, men en ting kan heves over tvil; han kler rollen som frontfigur bra, og skaper kontakt med publikum uten på noen som helst måte å være publikumsfriersk. En akkurat passe arrogant opptreden fra en fyr som lever seg langt inn i rollen som superstjerne, men fremdeles med respekten for sitt publikum i behold. Det som igjen kan brukes mot Placebo er det faktum at de aller fleste låtene er skodd over samme lest, noe man lett kan høre. Placebo har flere særegne kjennetegn, som kan gi låtene et nesten ensrettet preg ved første møte. Dette hinderet greide bandet også med en god porsjon overbevisning på torsdag, mye takket være deres assosierte medlem som lot låtene beholde særpreget de har på plata. Omarrangeringen av "Teenage Angst", og pusterommene med rolige sanger var også et kjærkomne pluss i en konsert som ellers bar preg av store mengder energi.
Alt i alt beviste Placebo at det ikke er for ikkeno´ at de har kommet dit de er i dag. Opptredenen bar preg av at bandet har mange måneder med turnering bak seg, noe som har gitt dem stor rutine, både når det kommer til den tekniske framføringen og scenetekke. Når de i tillegg bygger opp en så spennende miks av gamle og nye låter, samt at de greier å løfte nerven i såpass mange av dem i så stor grad som på torsdag, er det bare å ta av seg hatten og nikke anerkjennende. Enten man i utgangspunktet liker dem, eller ikke.



Kommentarer fra brukere

Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)
Tips en venn om denne artikkelen

Din venns e-mail   Ditt navn   Din mailadresse  
        

propaganda.net :
The Crisis of Credit Visualized
The Short and Simple Story of the Credit Crisis. Fin animasjon som forklarer mye om det som skjer.


The Crisis of Credit Visualized from Jonathan Jarvis on Vimeo.


    Vinner kåret i Propagandas sommerkonkurranse – En ukes surfcamp på Stad!


Sjekk hvem som stakk av med premien: Syv overnattinger på Surfcamp med frokost, daglig instruksjon, bruk av surfeutstyr, foto-cd og transport til surfespotene.

>> les hele saken >>

annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish