|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Teenage Fanclub
 Rockefeller, fredag 24/11 2000
Det var få tenåringer å spore da de skotske popenglene i Teenage Fanclub spilte for et fullsatt Rockefeller fredag. Fanklubben har vokst i løpet av en tiårs karriere, men essensen i musikken er fortsatt den samme.
Tidlig på nittitallet ble Teenage Fanclub signet til Alan McGees legendariske plateselskap Creation Records. Det var likevel ikke før de slapp ¿Songs from Northern Britain¿ i ¿97 at de virkelig spilte seg inn i folks bevissthet, og i år har de høstet jevnt gode kritikker for sitt sjette album, ¿Howdy!¿. Bandets musikalske filosofi har hele tiden vært tuftet på gamle ideer, av den typen som The Byrds, CSN&Y, Beach Boys og Big Star utviklet på seksti- og syttitallet.
 I The Fannies¿ verden er det den enkle og gode melodi som regjerer, og mange har villet ha det til at de i sin dyrkelse av denne har spilt rollen som den enkle, dog sofistikerte popens redningsmenn. For selv om mange har følt Fannies- overdosen faretruende nær, er det hevet over enhver tvil at de har komponert noen av nittitallets aller fineste poplinjer.
Det ble en relativt monoton hyggekveld uten de helt store overraskelsene. Settet var variert, med låter fra nesten samtlige album og det var det nok mange av de fremmøtte som satte pris på. Med ektefølt spilleglede loset de oss igjennom kjente og kjære låter som ¿Ain¿t that enough¿, ¿Radio¿, ¿About You¿ og de nyere ¿I need direction¿ og ¿My uptight life¿, uten at det virkelig tok av for flertallet. Noe av problemet for Teenage Fanclub live er at der de små arrangements- og instrumentforskjellene setter en spiss på låtene på plate, så får de bare bevist bredden og dybden fra scenen. Men så bør det vel også sies som sant er ¿ at bredden, dybden, spillergleden og entusiasmen ofte er vel så viktig som perfeksjonismen, for dette er ikke muzak. This is music.
Selv om lyden i begynnelsen av konserten var elendig og selv om vi måtte finne oss i feedback fordi de svake, men stødige, stemmene deres krevde et litt høyere volum enn vanlig, var det ikke mye å utsette på opptredenen. Litt kjedelig, javel, ingen overraskelser, greit nok, men det kan ikke være morsomt hele tiden heller. For de av dere som ikke ble overvist på fredag, eller som enda ikke har stiftet bekjentskap med bandet, er det bare en ting å gjøre: Kjøp deg skivene og dø lykkelig. Det trenger ikke alltid være vanskeligere enn det er.
Kjetil Olaussen
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon