|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Granada - Granada
 [Sprinkler/Universal] Det er ikke så ofte de store musikalske forelskelsene kommer til meg. Derfor er det ekstra deilig når det først skjer. 10/10
Første gang jeg falt pladask for et band var 6. mai 1993, da en kamerat introduserte meg for Hüsker Dü´s "Candy Apple Grey". Den andre gangen er altså nå. Selvfølgelig har jeg gått hen og forelsket meg tidligere, men aldri har jeg vært så sikker på at det skal vare, som det jeg er denne gangen. Det skal nevnes at det er et stort sprang mellom Hüsker Dü´s hardcore-støy, til Granadas myke melodier og følsomme stemmer. Kanskje det er et bevis på at jeg i utgangspunktet har et åpent hjerte, som for tiden er okkupert av Granada? For det skal vanskelig la seg gjøre å la dette gå ubemerket forbi.
Debutplata til det svenske bandet, som slippes her til lands i disse dager, er et gjennomført fabelaktig kunstverk, hvor vokalistene Anna Järvinen (ja, hun er finsk) og Magnus Vikström synger med en så overbevisende genuin innlevelse at det automatisk både tukler, river og sliter med følelsene til ethvert sensitivt menneske. På en deilig måte, vel og merke.
Til tider kan dette minne noe om Mazzy Star, men da først og fremst i stemmebåndenes likhet mellom Hope Sandoval og Järvinen. Og mens sangene fyller rommet, ser man hele tiden Anna fremfor seg, halvveis vuggende, halveis dansende i et bedagelig tempo, med et kokett smil som får selveste Björk til å blekne. Uten sammeligning forøvrig. Dette er melodiøst, melankolsk og majestetisk, med noe ubeskrivelig trolldomsaktig over seg.
De seks medlemmene trakterer instrumentene i en lekende kraft, og koker det hele ihop til en så eventyrlig atmosfære, hvor fremførelsen er så voldsomt vakker, at det største mysteriet for meg, er hvorfor de på tre måneder ikke har solgt særlig mer enn noen få tusen eksemplarer i nabolandet.
Som kjent er ofte de beste utgivelsene de som ikke sitter der med en gang, men som vokser seg større og større etter hver lytting. Jeg har jeg de siste dagene hørt Granada et tyve-talls ganger, og jeg klarer ikke slutte å la meg imponere. Derfor blir ord til syvende og sist så overflødig.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon