|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Tortoise - Standards
 [Warp/VOW] Chicagokvintetten som leverte den vel fortjent klassikerstemplede "TNT" for et par år siden, følger opp med å kanskje overgå akkurat den. Tvert i mot hva tittelen måtte antyde, spiller igjen Tortoise unik og kraftfull instrumentalmusikk for ører med vilje til overveldelse. 9/10
Vokal er oppskrytt, mente en gang Thomas, en bekjent av meg. Vi snakket egentlig ikke om Tortoise, men musikk generelt. Uansett gjelder det i høyeste grad for akkurat dem, og dette albumet. Så mange sider, lag, dybder, og nye bilder som dukker opp ved hver lytting, ville det bli overstadig overflødig med den (heldigvis) uteblivende vokalen.
Om du vil kalle dette kraut, post-rock, neojazz, electronica eller kunstmusikk, er meg totalt likegyldig, med mindre det stopper deg i å oppleve noe du egentlig ville like. Her er riktignok elementer av det nevnte, men samtidig så mye mer. Eller mindre.
Gutta har siden forrige gang arbeidet med Stereolab, Smog, High Llamas, Isotope 217 og The Sea & Cake, både som musikanter og produsenter. Det kan du nok høre her, små spor fra dem alle. At de kjenner til hva jazz kan gjøre med mennesker er også åpenbart, og det skulle forundre meg om de var fullstendig fremmede for annen imrovisasjons- eller samtidsmusikk i tillegg. Man kan nok bestemt høre noe slikt her.
Musikken leker med både hodet og magen, akkurat som bra lyrikk bør gjøre. Du blir overrasket og overveldet om hverandre, kanskje til og med plassert forholdsvis groovy. Forholdene mellom det akustiske og elektroniske er fortreffelig dandert, og kommer det plutselig noe som virker malplassert og usaklig, kan du vedde på at det etter bare en liten stund viser seg å ha større effekt enn antatt.
I det ene øyeblikket løfter du hendene mens du roper i begeistring, i det neste danser du melankolsk rundt i stuen, mens du prøver å forberede deg på ambivalensen mellom frustrasjonen, men samtidig begeistrelsen over neste spor.
Slik har jeg det hver gang jeg hører på 2Standards", men overraskende nok på forskjellige steder for hver gang. Det er meg en gåte at man kan gå lei noe slikt. Eller var det slike plater som vitner om kvalitet? Uansett kan jeg ikke annet enn å anbefale. På det varmeste.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon