|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Rae & Christian - Sleepwalking
 [grandCentral/K7/Tuba] Rae & Christian; gutta med teknologien, er etter lang tid tilbake med nytt studioalbum. «Sleepwalking» er tidvis som en god drøm, andre ganger som et litt kjedelig brettspill. 6/10
Litt som «Stigespillet», der det er jævlig artig å klatre oppover, hvoretter det verker lett når man tryner ned på allerede kjent territorium.
Gledet meg skikkelig til denne, har jeg jammen gjort. I to år har jeg gått rundt med Mixmag-utgivelsen «Blazing the Crop» på headset'et og vært prisgitt en symbiose av hip-hop, soul og «rax». Om jeg har gått lei? Slett ikke! Dog er ikke nevnte utgivelse noe rent album, i den forstand at Rae & Christian står for alt materialet selv, men snarere en kompilasjon lystig som livet selv. Derimot er forgjengeren, «Northern Sulphuric Soul» fra '98, et egenprodusert album som har høstet lovord fra mange hold. Og fortjent har det vært. Jojomennsann.
Mark Rae og Steve Christian fra musikkmetropolen Manchester har siden 1996 vært grundere i den forstand at de har oppdaget den britiske hip-hop'en og tillagt den et nytt lydbilde, ved siden av å drive platebutikk, plateselskap, være DJ's og artister. Deres resept går ut på å hyre inn, kanskje ikke en gang hyre; det er prestisjetungt å jobbe for dem, eksterne vokalister som respektivt smører melodier over allerede vakre musikalske landskaper. De har gjennom sin virksomhet samarbeidet med Jeru The Damaja, Jungle Brothers, Texas og en rekke andre, deriblant Aim og Veba; som begge er i grandCentral-stallen.
Med sitt nye album «Sleepwalking» tar verken Rae eller Christian patent på noen ny vri. Kanskje er nettopp dette faktum med på å holde «Sleepwalking» borte fra toppsjiktet på den velfokuserte karakterskalaen. Fremdeles er det samplinger, beats, bass, litt gitar og ulike stemmer som ligger til grunn, men jeg tror Rae & Christian har sterkere krydder i posen sin enn hva som er brukt her.
Ettersmaken er god, om enn ikke langvarig. Jeg skal bruke et annet bilde: Gjennom de i alt elleve sporene blåser herrene opp en luftballong, hvis luft forsvinner sakte men sikkert, etterlatende en litt slunken og foldete sak. Misforstå ikke. Albumet er i høyeste grad med på å bevise at det fortsatt nytter. Låter som den særs vakre «Get A Life», med snart legendariske Bobby Womack på mic'en, og instrumentalen «Ready To Roll», er begge med på gi et inntrykk av positivisme.
Foruten allerede nevnte Womack, stiller The Pharcyde og The Congos opp med henholdsvis rap og solvarm soul, og det låter noen ganger så vakkert at man må holde noen i hånden. Jeg sikter til «Not Just Anybody», men Kate Rogers. Så var det sagt på en intelligent måte óg.
Rae & Christian får ofte vokalistene til å høres enda bedre ut enn de er på egenhånd, og det skal berømmes. Men gutter: Hvorfor ikke tråkke til med kraftfullt orgel, tabla og kastanjetter? Spill litt på slurva! Vi overøses jo tross alt av intetsigende chill og alskens yoga-musak hvor enn vi tråkker! Dropp låter som «Vai Viver A Vida», og vi vil ha mer! Mye mer!
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon