|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Madrugada - The Nightly Disease
 [Virgin] Når Madrugada skal presentere "den vanskelige andreplata" er det all grunn til å føle forventningsfull glede. 8/10
Med "Industrial Silence" klarte de å målbinde mang en norsk musikkelsker og andre med. Selv om "The Nightly Disease" er enda bedre, spørs det nok om den har en like stor kommersiell appell som forgjengeren.
Den nye plata til Madrugada kommer til tross for sine utpregede kvaliteter til å bli gjenstand for mye kritikk. Da skal man huske på følgende: Det stilles høye krav til denne oppfølgeren, noen vil kanskje hevde for høye, og det skyldes i all hovedsak to ting:
1. De ga ut et meget bra debut- album og
2. De spiller "seriøs" og til tider desperat og depressiv musikk.
Mange tvilere vil derfor spørre om de har grunn til å være så deppa og så "kjipe" ( om det nå er det de er ), og lete febrilsk etter svakheter som kan felle dem. Dette gjelder ikke for band som for eksempel Briskeby, som i all sin seksuelle yndighet og kommersielle apell har muligheten til å få mannlige anmeldere til å tenke med feil hode. Jeg synes bare man skal være klar over det.
Selv må jeg si at vi har gode grunner for å gratulere Madrugada med "The Nightly Disease". Produksjonen er større og fyldigere, og arrangementene er mer gjennomførte enn på "Industrial Silence". Inspirasjonskildene er helt klart flere og låtene får større spennvidde: fra Nick Cave, Leonard Cohen og Velvet Underground til elitelaget i britisk nittitallsrock, Radiohead, Primal Scream, Oasis og Verve.
De kontrollerer virkemidlene og detaljene slik at der låtene på forgjengeren stagnerte i lite utfordrende arrangementer og fraværet av detaljer , får låtene her et mer helhetlig preg over seg. De våger å være mer aggressive, selvsikre og truende i fremferden og det resulterer i en engasjerende og imponerende plate.
Singelen "Hands Up - I Love You" (bra tittel!) kunne med sitt drivende bassriff og snakkende vokal fint fått plass på soundtracket til "Lost Highway".
På "Here We Og" kjører de av gårde i hundre- og- helvete, en Depeche Mode- inspirert tægger pakket inn i illsinte Stooges- gitarer. Friksjonen som oppstår mellom Sivert Høyems iskalde stemme og Robert Burås' klassiske gitartoner er som blå fløyel: myk, iskald og glatt samtidig som den er skummelt pirrende.
Det virker som om Madrugada denne gang har utviklet låtene gjennom endeløse jammer i et røykfylt og bekmørkt studio. Det har gitt positive utslag som i den Verve- inspirerte åpningslåta ",Black Mambo", men mindre heldige utslag den retningsløse og litt statiske "The Frontman". Enkelte ganger blir man sittende tilbake med følelsen av at Sivert Høyems stødige variasjon over vokaltemaer går litt på bekostning av de andres kreativitet i bandet og dermed helheten. Enkelte ganger.
Tekstene til Høyem er iskalde, utleverende og mer direkte enn de var på "Industrial Silence". De er stilsikre, beregnende og mørke som et forkullet hjerte. Hør bare på psycho- grøsseren "Step Into This Room and Dance for Me". Huttetu. Høyem har også, riktignok samarbeid med John Lauvland, stått for tegningene i coveret.
Med "The Nightly Disease" redefinerer Madrugada sitt eget sound og de låter friskere og mer inspirert enn på "Industrial Silence". Sammen med Jaga Jazzists nye album, utgjør "The Nightly Disease" ett av vårens norske musikalske høydepunkter.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon