|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Oj Trio - Breaks Even
 [www.ojtrio.com] Er det utgivelser som dette som kommer til å bli resultatet av at folk tar musikerutdanning, er det ikke annet enn å se lyst på fremtiden. Denne trioen har nemlig utspring fra jazzlinja ved Norges Musikkhøyskole. Varmt, dyktig, og av det vennlige slaget. 7/10
Når jeg skriver av det vennlige slaget mener jeg på ingen måte tannløst eller uviktig, bare at dette er jazz folk som ikke vanligvis anser seg selv som typiske jazzentusiaster også kan sette stor pris på. Som for eksempel Miles Davis¿ ¿Kind Of Blue", John Coltranes ¿Blue Train", og ikke minst, veldig mye av hva Chet Baker drev med.
Og dette albumet har flere paralleller med sistnevnte. Som Baker, tyr også Ole Jørn Myklebust til både trompet og vokal - en kombinasjon vi ikke har hatt for mange av her i landet. Han gjør langtifra skam på kombinasjonen. Ikke minst trompeteringen hans er frydefull lytting. Frodig, men samtidig nøyaktig og presist dandert, strømmer de sløye tonene kledelig over Jan Olav Renvågs drivende og tilbakelente basspill. Når Asbjørn Lerheim i tillegg spiller gitaren sin med en så utfyllende, og som resten av instrumentene, nøyaktig tilbakeholdent, er det lite man kan utsette på den delen.
Når det kommer til Myklebusts vokal, er ikke det så veldig annerledes. Jeg blir langtfra like hensatt av den - vi har ikke med en stemme som Louis Armstrong eller Billie Holiday å gjøre - men han formidler tekstene litt på den samme nestenkalde måten også Chet Baker i sin tid gjorde. Mer behagelig enn overveldende, men aldri av den grunn intetsigende.
Låtmaterialet på dette albumet er - med unntak av tre spor - lånte standarder, eller coverlåter om du vil. Alle formidlet med glød og respekt. Derimot er Myklebusts egne komposisjoner, eksempelvis den alldeles glimrende ¿She Is Mine", også så gode, at det ville vært spennende å hatt enda flere av disse. Kanskje neste gang?
På sistnevnte spor er trioen gjestet av Sigurd Køhn og Morten Qvenlid, på henholdsvis alt saksofon og piano. Glimrende spill, som gir flott variasjon over det generelle trio-formatet. Ellers gjester også Rolf Erik Nystrøm, også på alt saks, på Ornette Colemans ¿Turnaround". Stjernelag kan man vel nesten si.
Gleder meg til å høre disse igjen. Da helst med egne låter.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon