|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Clutch - Pure Rock Fury
 Se opp for en moderne klassiker. Clutch er tilbake i storform etter den litt tamme "Elephant Riders", og den mer instrumentalbaserte og eksperimentelle "Jam Room". Og jeg er målløs. 9/10
Jeg sier litt tamme, for "Elephant..." var jo en gedigen plate men etter dem standaren de satte med det foregående, selvtitulerte albumet måtte det jo himmel oghelvete til om de skulle overgå seg selv.
Men gud bedre, sett "Pure Rock Fury" i spilleren og la apokalypsen buldre ut av høytalerne, ledet ann av rockpredikant Neil Fallon med en innlevelse som er både James Brown og Ludvig Nessa verdig.
Det starter greit nok med American Sleep, som om ikke annet, signaliserer at denne gangen er det
hard-rock. Men det er først med det andre- og tittelsporet "Pure Rock Fury" at det virkelig lugger til. Så bakoversveis har jeg ikke fått siden første gang jeg hørte Fallon utbryte "listen up you stinking maggots!" med et brøl så demonisk at Satyricon fremstår som pipende jentunger I forhold.
Det blir vanskelig å kommentere enkeltspor på en så sterk skive som "Pure..." men la meg heller si at det finnes noen, i hvertfall to, spor som så vidt får presset det ned på en 9'er, og det er den litt mystiske "rap" låta "Careful With That Mic'" som jeg aldri blir helt venn med, og dessuten "The Great Outdoors", som rett og slett låter litt slapp I forhold til det freskeste her.
Absolutte høydepunkt: "Pure Rock Fury", forklarer seg selv, "Red Horse Rainbow", her er vi tilbake i herlig stormannsgal sørstatsmytologisk rock-predikering slik bare Clutch i hele Rockens historie har gjort det. "Immortal" er et røykdykk ned i det mer brutale Clutch, mens "Drink To The Dead", en slags irsk-inspirert "ballade", er kanskje noe av det mer allsangvennelige bandet har gjort.
Der konseptet, hvis man kan kalle det det, på "Clutch" (s/t) handlet om et slags white-trash ufo-Amerika i møte med sørstatenes svovelpredikanter, og "Elephant..." var en bizarre blanding av østlig mytologi og sørstats-borgerkrigs-Amerika, er det vanskeligere å få tak på hvor Fallon beveger seg, rent tematisk med "Pure Rock Fury".
Hver for seg er tekstene minst like gode som på de andre skivene, men det er ikke den helheten som kjennetegner Fallons tidligere skriverier. Men herregud, jeg fryser jo på ryggen ved annenhver strofe.
Særlig "Pure...", "Red Horse Rainbow" og "Open Up The Border" kan nevnes som spesielt inspirerte.
De har utvilsomt fortjent mer oppmerksomhet enn de får, men erfaring tilsier at band så unike og ensartede som det Clutch er, som oftest er dømt til kult-status og obskuritet. Men det er vel ingen nyhet at salgstall og kvalitet ikke henger så nøye sammen.
Jeg for min del, vil bli svært overrasket om vi får høre en sterkere hard-rock plate i 2001.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon