|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Bright Eyes - Letting Off The Happiness
 [Wichita/Tuba] Så var det dette med dramatikere, da. Det er jo så mange av dem i disse dager, men Bright Eyes er så mye mer enn bare "nok en frustrert dramatiker" 8/10
Jovisst er han frustrert, og så absolutt en dramatiker, men Gud hvor ekte og riktig det likevel låter. Så nødvendig, liksom.
Conor Oberst er mannen, vel han har ikke mer enn nettopp passert tjue, som står bak Bright Eyes-navnet, som også har flere utgivelser på samvittigheten.
"Letting Off The Happiness" er riktignok fritt for ferske låter. Materialet er så gammelt som fra perioden 97/98, og er hovedsaklig spilt inn på fire-og åtte-spors. Det har det altså blitt lynintelligent lo-fi-rock ut av. For det skrangler godt i svingene her, og når Conor klarer å lire av seg en setning som:
I Give Myself Three Days To Feel Better, Or Else I Swear, I Am Driving Off A Fucking Cliff ("If Winter Ends"), uten at det er i nærheten av å høres komisk ut, er jeg førstemann som applauderer.
Ved god hjelp av venner, ødelagte keyboards, gitarer og lydeffekter, har Oberst satt sammen noen melodier som er så uforutsigbare og til tider så vakre, at jeg har vondt for å forstå at han ikke høster mer oppmerksomhet.
Hvis man først skal drive med denne evinnelige sammenligningen av artister, er det en nødvendighet å trekke frem navn som Lou Barlow (Dinosaur Jr./Sebadoh) og Stephen Malkmus (Pavement). Men jeg lurer på om jeg ikke skal kalle Conor Oberst for kongen, jeg.
Lese, lese;
*Granada - Granada
*Stephen Malkmus - Stephen Malkmus
*The Soundtrack Of Our Lives
*Unwound - Leaves Turn Inside You
*Neil Michael Hagerty - NMH
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon