|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Tindersticks - Can Our Love...
 [Beggars Banquet/Playground] Nytt dypdykk i langsom og lummer kjærlighet fra et av verdens beste band. 8/10
Tindersticks har definitivt utviklet seg siden den selvtitulerte debutskiva fra 1993. Der støy og sorg i utgangspunktet var likeverdige, vekselvirkende størrelser, har bandet - via en enorm fascinasjon for tunge, cinematiske orkestreringer, mariachistemninger og smektende blåser- og strykerarrangementer - etter hvert erstattet fordtidige soniske utskeielser med en stillhetens og enkelhetens estetikk. En langt mer innlysende referanse til musikken enn Scott Walker eller Joy Division vil Al Green nå kunne stå som - sårheten turneres i dag med en presisjon og sjel jeg personlig tidligere kun har funnet i kremen av 60- og 70-tallssoul. Velregissert patos og stilisert lidelse, uten at det blir påtrengende eller overdrevet. Sånt liker vi.
Det handler fortsatt om tid, hukommelse, hender som ikke makter å gripe det de vil og kjærlighet av den styggvakre og bortkastede sorten. I tittelsporet følges spørsmålsantydningen "Can our love..." opp med ...grow any further?, og det er dette det handler om, disse størrelser Tindersticks’ univers kretser rundt.
Flere av låtene ville gjort seg bra på forrige album, det noe svakere "Simple Pleasures". Holdningen er den samme, men de fleste av sangene er helt enkelt bedre. "Dying Slowly" åpner, øh, kalaset på typisk, bra vis, mens "People Keep Comin’ Around" er noe mer uptempo enn de øvrige, med en basslinje som kan lede tankene mot Madrugadas "Hands Up - I Love You". "Sweet Release" er en lang, lang, lang meditasjon over det ubrukelige savnet, kun to akkorder fra himmelen og et sparsommelig arrangement gjør at den snarere føles for kort enn for lang. "Don’t Ever Get Tired" parer låtstrukturene fra den første skiva med den nyervervede sansen for klarhet. Vidunderlig vakker, synes jeg, og min klare favoritt så langt.
Et pussig lite feilskjær er den to minutter lange kanon-øvelsen "Tricklin’". Den bringer tankene tilbake til Fader Jakob på barneskolen, men da var vi jo tross alt bare jævelungene. Hadde det vært mer enn åtte sanger på platen skulle jeg latt det passere, men det er det altså ikke.
Den beste Tindersticks-platen er fortsatt "Curtains" fra 1997. Kjenner du ikke bandet fra før, er nok den et mer passende sted å begynne enn med "Can Our Love..." Hvis du derimot har de foregående skivene, har du allerede kjøpt denne, tenker jeg. Og jeg tror ikke du angrer.
Mer å lese;
*Red House Painters - Old Ramon
*Arab Strap - The Red Thread
*Ebba Forsberg - True Love
*Bandkind - As You Ride Through
*Neail Michael Hagerty - NMH
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon