|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Elbow - Asleep In The Back
 [Uglyman/V2/MNW] Mange nye band fra Storbritania i det siste, mye er veldig bra. Som Elbow for eksempel. Følsom rock med praktfull ettersmak. 8/10
Elbow er enda et praktfullt eksempel på hvordan den engelske rocken har gått fra å være obstersnasig og drita, til drukken og ettertenksom. Tidligere ¿ med band som Blur, Charlatans og Oasis i spissen ¿ brautet de mer, vel vitende om hvordan de skulle gjøre det. De nye ¿ nettopp Elbow, dessuten Alfie, Turin Brakes, I Am A Kloot med flere ¿ er ikke uten et visst skurrete blikk heller, men med færre rammer rundt hvordan det bør låte. I hvert fall høres det slik ut.
Det har vært vellykket til nå fordi det har kommet mye praktfull musikk for mennesker som setter pris på nettopp praktfull musikk.
Jeg vil likevel ikke bli forundret dersom det om ikke lenge velter fullstendig, og man må finne på noe nytt. Får bare håpe det tar sin tid.
Elbow passer fint inn i rekken av andre britiske favoritter. Hør for deg Radiohead, men strammere, Travis, men mer fremtredende i hele utføringen. Belle & Sebastian, men med større vilje til variasjon, og betydelig mindre sjenert.
Da var vi ferdig med sammenligningen¿
Albumets første spor, "Any Day Now", er en av singlene i rockformat som har satt aller dypest spor (sammen med blant annet The Strokes eminente "The Modern Age ep") i både øret og magen min i det siste. Så er den også langt fra noen ordinær affære.
Legg så mange lag med vokal du kan forestille deg på hverandre på refrenget, la et fordragelig komp dra deg gjennom på samme måte som realt god dub gjør, krydre med kassegitar, noe tangenter og støvete trommer. Det hadde holdt lenge, men det er ikke alt. På toppen synger Guy Garvey et sted mellom arrogant sløvt og pompøst inderlig, og du har intet mindre enn en klassiker. Slikt viser seg som regel første etter hvert som tiden har gått, men jeg er ganske sikker.
Avslutningslåta "Scattered Black And Whites" kunne man sannsynligvis i et lett uoppmerksomt øyeblikk tatt for å være Jeff Buckley dersom man ikke visste bedre. Vokalmelodien synges seigt, og ordene dras i presist lange bolker. Samtidig pisker skarptromma ryddig av gårde sammen med klimprende gitarspill og piano som dukker opp med visse, men stadige mellomrom. Som å gå sakte gjennom en buss som kjører i 110 km/t, med bugnende trær som dukker opp utenfor vinduene. Jeg kan love deg at solen skinner også, og at du er på vei til et sted du har lengtet etter.
En fantastisk vakker avslutning, og ikke på langt nær så svulstig som min billedbruk.
Derimellom kommer den siste singelen "Red" som romantisk big beat brygget på te i stedet for knark med heldig resultat. Du får referanseavstikkere innom blant annet Bowie, begge generasjoner Buckley, en og annen semielektronisk folksanger og en anelse Scott Walker. Dessuten dukker det stadig opp en lang finger til dem som måtte fnyse av innlevelse utover det å bomme på cymbalen fordi man er ivrig.
De kan eventuelt sitte der og sutre med Casiobeats og ustemte gitarer som overdøver de tilsynelatende uinteressante og halvhjertede livsbeskuelsene til den trøtte vokalisten.
Flere venner;
*Blur - The Best Of
*I Am a Kloot - Natural History
*Turin Brakes - The Optimist LP
*Badly drawn Boy - Spitting In The Wind (sgl)
*Bright Eyes - Letting Off The Happiness
*Elbow, live
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon