|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Zilver Zurf - Dothezilverzurfinternalspiritualization2001
 [Rub-A-Dub/MNW] Zilver Zurf er aliaset til svenske Johan Zachrisson, tidligere kjent (for noen) fra Dag Vag. Nå er han derimot tilbake ved kjærligheten for reggae, og en ganske hyggelig omgang er det blitt. 7/10
Det er tydelig at mannen har lånt mer enn ett øre til alt det flotte som kom fra Jamaica på 70-tallet, og det er også hva som preger dette albumet. Dub- og rootsreggae som er ganske opplagt laget i dag, men som likevel er langt fra mye av det forholdsvis harde mange av dagens raggautøvere bedriver. Dessuten samtidig uten den samme sødmen som preger mye av det mer poporienterte og dancehallscenen.
Selv om det selvsagt finnes flust av folk som spiller reggae på den måten Zilver gjør ¿ altså med referansene i hovedsak bakover.
Sjekk for øvrig ut Junior Kellys siste album, "Love So Nice". En fantastisk plate som serverer det meste - både fortid og fremtid - og som virkelig, sa jeg virkelig, setter deg i seriøst gyng.
For først å ta det lille negative med "Dothezilver...", er det vanskelig å ikke nevne "Space Is The Place". Et av instrumentalsporene, og dub fortere enn du vanligvis får det. Internal dreads melodica-spill er fremragende, men tempoet er en smule skjemmende, og dessuten høres sporadiske tilfeller av elektrisk gitar og scratching noe mistilpass. Eller i hvert fall unødvendig overflødig.
Lyden er ved visse tilfeller også blankere enn hva godt er, og Zilvers hang til å skulle putte i moderne, elektroniske beats og lyder, er langtfra nødvendig. Mulig det skal få musikken til å føles mer av i dag, men det virker snarere motsatt.
Nok sytet.
Ta for eksempel sistesporet "Back In Time", hvor Papa Dee er tilbake på mikken. Låta er glimrende i utgangspunktet, men med den gamle ringrevens vokalprestasjoner på toppen, er det ikke til å unngå å synge med litt halvsurt på det fengende hooket. Papa Dee skal være like rundt hjørnet med nytt album, sånn apropos, og det skal visst være supert. Er det i nærheten av debuten hans fra begynnelsen av 90-tallet, er det bare å bite tenna sammen mens man venter.
Åpningssporet "Fly Rockers" er dessuten en liten perle. Tankene blir sendt til mesteren Augustus Pablo og hans overveldende melodicaspill, og dette er ikke mindre givende. Du skal se den lange kroppen min sakte snurre litt stakkato rundt på stuegulvet når jeg spiller den hjemme - da ville du forstått hvor umåtelig bra det låter. Alltid givende når det virkelig fenger av musikk som ikke går fort, mente en venn av meg. Sant det.
Andre godsaker er "Number Two", hvor Desmond Foster trer sjela nedover mikrofonen til en allerede flott instrumental. "Do the Zurf" setter deg i samme ekstase, og med ett er albumet elegant passert grensen for hvor mange godspor som må til for at ikke et album skal glemmes. Intet problem, man danser hele natta.
Sjekk ut;
*Strictly The Best Vol 26
*Shyheim - Manchild
*Big Youth + "Bass Culture"-betrakninger fra et vinterståsted
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon