|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Sparklehorse - Its A Wonderful Life
 [Capitol/EMI] Mark Linkous alias Sparklehorse er tilbake igjen. Like egenrådig, like vakker, like svimmel, like bunnløs, like flott. Melankolien går igjen til sengs med melodier som takker ja, og instrument som klapper dem mot det definitive klimakset. 7/10
Klimakset ligger nesten hver låt, usikker, men bristende uten at du merker det før du har glemt bort de du sitter sammen med i sofaen.
Jeg har lest andre som mener at Sparklehorse helt siden debuten med "Vivadixiesubmarinetransmissionplot" i 1995 har laget tidløs, sannsynligvis evigvarende, god musikk. Det er nok ikke så langt unna sannheten, men jeg er nok litt mer usikker enn akkurat den skribenten.
Ikke at "It’s a Wonderful Life" ikke er bra, for det er den, veldig. Likevel er den ikke barebare å virkelig få grepet på - det er tidvis et skisseaktig preg som ikke bare er positivt - samtidig som hele platen er svært inderlig og ladd på samme tid som det umiddelbart kan virke sløvt og døsig. Slike "uroligheter" som det siste i musikk er bare positivt, spør du meg. Vanskelig å definere, men også umulig å ikke stortrives når du hører fordi du nettopp tenner på det du hører på grunn av at det er vakkert. Og skjønnhet behøver ikke alltid være definerbart og selvsagt - som regel er det ved det motsatte den er vakrest.
Noen som helst som forstår hva jeg mener?
Sparklehorses nye beveger seg igjen innen referanser som lo-fi, art-rock, Will Oldham-melankoli, Beatles-harmonier, obskuriteter oldeforeldrene dine hørte på, Tom Waits-gjøgling og electronica-flørt. For de som allerede kjenner Sparklehorse betyr det at det igjen er et virrvarr satt sammen som det nærmest perfekte collage, for andre at han er en eksentriker som enten har mislykkes som så mange andre gjøker som forsøker seg på sammenblanding, eller er en av de få som får det til å høres både egenartet og vakkert ut. Vær så snill å tro meg på at han hører til den siste gruppen.
I tillegg vil jeg legge til at PJ Harvey låner bort stemmen sin på blant annet Nick Cave’ske og praktfulle "Eyepennies", at Tom Waits bidrar på den urovekkende "Dog Door" og at Cardigans Nina Persson (som Linkous har produsert det kommende soloalbumet til) synger nydelig backing på flere av sporene. Det skulle vel være nok til at du gir "It’s a Wonderful Life" en grundig sjanse. Den fortjener egentlig det.
Les, les;
*Josh Joplin Group - Useful Music
*Ron Sexsmith - Blue Boy
*David Kitt - Small Moments
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon