|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Nils Petter Molvær - Recoloured, The Remix Album
 [Universal] "Solid Ether" i møte med størrelser som Funkstörung, Cinematic Orchestra og Bill Laswell, som tilfører originalene sårt tiltrengt dynamikk og variasjon. Men holder det? 5/10
For meg fremstår Molværs debutskive "Khmer" og oppfølgeren "Solid Ether" som den lydlige inkarnasjonen av Grünerløkka anno 1998: Luftig, impresjonistisk jazz tuftet på vagt industrielle beats - et tungt, goldt lydlandskap, men akkurat spiselig nok til å appellere til både web-designere, samtidsmusikkinteresserte, elektronikafolket og - jovisst - morra di. Vel, min mor, i alle fall: I barndomsheimen har nemlig begge platene gått på heavy rotation de siste årene. Og det er godt gjort, for Nils Petter Molvær lager musikk som faktisk høres snauklipt, alvorlig og sortkledd ut. Intet mindre.
At nedslagsfeltet hans viste seg å være så fordømt stort, er en ubetinget positiv overraskelse, sikkert for ham selv også. Men å skulle hevde at det har foregått noen markant utvikling mellom de to skivene, tror jeg ville blitt en vanskelig og utakknemmelig oppgave, i tillegg til at det er direkte feilaktig. Jøssbevares: Det er da ingenting i veien med å ta vare på et særegent sound - tvert imot: Hvis det funker, er vel knapt noe bedre enn det.
Problemet starter først når et artistisk varemerke blir et stengsel framfor en åpning. Never change a winning team, heter det seg visst. Vel, Nils Petter Molværs kamp har hittil stått mot tida og forutsigbarheten, og han har - sånn jeg ser det - så vidt karret seg til uavgjort. I tråd med denne noe opplagte metaforen, kan Recoloured gjerne betraktes som første ekstraomgang, der ungt blod får bryne seg på stragiene som ligger bak originalene.
Det kommer neppe som noen bombe at det er norskinger som kanskje tar Molværs estetikk best: Jan Bang og TeeBee gjør sitt for å frese liv i henholdsvis "Dead Indeed" og "Litogage", mens Chilluminati (Per Martinsen og Nick Sillitoe, også kjent som Illumination) leverer en råsterk versjon av "Vilderness" - et av platens klart sterkeste spor. Det samme gjelder Phono og hans tilnærming til "Litogage": I møtet mellom Raymond Pellicer og Nils Petter Molvær oppstår en minimalistisk, men stor og skinnende magi som ikke er tilstede i originalen.
Deathprod, Mind Over MIDI, Cinematic Orchestra og Bill Laswell klarer derimot aldri å overskride verken forventningene til egen remiks-innsats eller det foreliggende materialet, og det er litt synd, god som ideen jo er.
Tipper vi får høre denne på Grüner-baren Coma i tida framover. Greit nok, egentlig.
*Luke Eargoggle - From Luke’s Journal
*Bob Sinclair - Africanism
*Tricky - Blowback
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon