|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Sigh - Imaginary Soundscape
 [Century Media/Tuba] Det hadde vært fristende å skrive at denne skiva har noe for enhver smak. Det er plukket ingredienser fra flere tiår som serveres med en nesten puristisk innstilling. En ting er i alle fall sikkert, Sigh er og blir noe for seg selv med vekslende hell mellom hver mutasjon. 5/10
Det er ikke mye annet enn vokalen igjen av det opprinnelige Sigh som debuterte med den litt festlige og ganske særegne "Scorn Defeat". Den gangen (1993) var det black metal med et japansk fortegn det handlet om. Senere har bandet vridd og vendt på seg, nesten til det ugjenkjennelige musikalsk sett, mens det tekstmessige i større grad er en logisk utvikling fra utgangspunktet.
"Imaginary Soundscape" kan best beskrives som en syntese av de to foregående albumene pluss en del mer. "Hail Horror Hail" eksponerte til det fulle medlemmenes sans for tidlig 80-talls heavy- og thrash metal. Neste utgivelse, "Scenario IV: Dead dreams", var et steg tilbake til 70- tallets rock med tilhørende tangentinstrumenter.
Alt dette finnes også på den siste skiva i en form som er så tro mot kilden at man ikke engang trenger å høre gjennom hele åpningslåta for å få med seg disse ingrediensene. Det finnes også mye annet å glede/ ergre seg over, alt fra barnelatter til grammofonspraking for å nevne noe. "Imaginary Soundscape" er nok den særeste skiva i rekken fra dette bandet, og det sier ikke så rent lite. Sigh har alltid vært sært uansett målestokk.
Ubestridelig orginalitet til tross, Sigh snubler og faller et stykke før målstreken denne gangen. Det blir ikke nødvendigvis et godt resultat om man pøser på med alt hva man har i krydderhylla. Det blir faktisk altfor ofte kjedelig når forskjellige elementer forstyrrer hverandre eller trekker unødvendig lenge ut. Det jeg ønsker meg er et sjarmerende kaos som musikken jo forsåvidt også er et og annet sted. Særlig "Scarlet Dream" faller meg i smak. En låt hvor kontrastene utnyttes for alt hva de er verdt. Vokalist Mirai hveser til og med: "I am the sun, I am the moon, born in heaven and raised in hell", over et kor av barnestemmer . Dette er Sigh slik de kan være på sitt beste, utfordrende for sanseapparatet og en smule humoristiske, muligens ufrivillig sådan.
Jeg vil ikke anbefale dette Sigh-albumet til andre en folk med en retrointeresse som grenser over i det fetisjistiske. Det er større grunn til å bruke tiden på deres tidligere utgivelser mens man avventer neste krumspring.
*Firehouse - O2
*Spades - Friday Night
*Defiled - Ugliness Revealed
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon